De som får fartsbøter får i all hovedsak akkurat det de selv har lagt opp til.

Tørre veier og lyse netter. Lite trafikk og fritt fram. I slike stunder er det lett som sjåfør å bli tung på høyrefoten. Dagens biler og veier gir heller ikke spesiell motstand. Selv småbilene bryter enkelt norske farstgrenser.

Og vi kan mene hva vi vil om veistandarden, men man kan med letthet bryte alle norske grenser på veiene våre. Så der suser vi sikksakk mellom bobiler og campingvogner, kaster oss som Solberg-brødrene inn og ut av svingete veier og forholder oss til fartsgrensene som de er veiledende. Og brått står Onkel Blå i veien - bevæpnet med laser, stoppskilt og ikke minst ei blokk med blanke forelegg-blanketter. Det er da det er på tide med litt selvinnsikt.

Noen blir nokså harniske over at politiet kan tillate seg å stoppe akkurat dem. Det er jo tross alt verre synder som begås i samfunnet enn å bryte en fartsgrense. Hva med å bruke mer ressurser på tyveri, ran og grove hendelser, hevder bilisten, som i de fleste tilfellene tross dette skriver under på forelegget og avstår fra noen rettssak.

Å vifte med ressursbruk-kortet blir galt. Vi velger hvert fjerde år vår lovgivende forsamling. Det er de som setter standarden for hva som er tillatt. Dette må vi som kjører bil forholde oss til. Vi kan ikke kreve at 60 km/t på Breistrand er mindre verdt enn 60 km/t på Kanebogen, bare fordi det reker færre mennesker langs veien i Skånland enn i Harstad.

Konsekvensen av å kjøre for fort ser vi daglig i media. Forbikjøringsulykker, kollisjoner, påkjørsler. Alle med ulike utfall, de fleste lettere uhell og ulykker, men noen ender i lidelse og død. De fysiske konsekvensene, målet rene verdier er lette å beregne, og er oftest enorme. De psykiske, for skadde og pårørende, er umålelige. Det er er derfor vi har disse reglene.

Noen hevder at politiet skriver bøter og forelegg i glede og nærmest på akkord. Det er en skammelig påstand å servere en etat hvis viktigste oppgave er å forebygge. De er ved veien for deg og meg, og de gjør den jobben vi som samfunn pålegger dem å gjøre.