Oljeprisen er nær halvert siden juni i fjor, over 20.000 arbeidsplasser er forsvunnet i oljerelatert virksomhet, ledighetstallene har nådd et nivå vi er uvant med her i landet– og fortsatt har vi bare sett begynnelsen på nedturen, ifølge økonomer. Men med daglige, urovekkende meldinger er det viktig å ikke bli historieløse. Oljenæringen og dens ansatte – og hele vår ”oljeøkonomi” – har opplevd en sammenhengende, sterk opptur siden århundreskiftet, i en sektor hvor svingninger og syklusbevegelser er normalt. At bemanningen i oljeindustrien nå er tilbake på 2011-nivå kan forklare hvorfor både regjeringen og Ap-ledelsen foreløpig ikke har hentet frem krisebegrepet – i motsetning til enkelte andre aktører, i politikken så vel som i oljenæringen.

En tidligere aktør i denne næringen, den kjente investoren Jens Ulltveit-Moe, går i rette med dem som krever en kriseplan for oljevirksomheten. I VG i går tegner han opp et bilde hvor 330.000 oljerelaterte arbeidsplasser om noen år er redusert til 100.000 og argumenterer for at utfordringen ikke består i å stoppe reduksjonen, men å legge til rette for et riktig tempo i en nødvendig omstilling. Tidligere NHO-president Ulltveit-Moe har for lengst flyttet sine egne milliarder fra olje til grønn industri og annen virksomhet.

Ingen kan benekte alvoret i situasjonen for de mennesker, familier, selskaper, kommuner og fylker som rammes av oljenedturen. Men med tanke på de høylytte kravene om tiltak fra regjeringens side, er det verdt å minne om at oljenæringen allerede før prisfallet var i gang med helt nødvendig tiltak på kostnadssiden. Og selskapene selv har hovedansvaret når det gjelder forholdet mellom kostnader, lønnsomhet og konkurransekraft på et tøft, internasjonalt marked.

En vesentlig oppgave i dagens situasjon må være å hindre at den kompetansen som finnes oljenæringen forsvinner. For oljen blir viktig ennå i mange år. Å forvalte kompetanse betyr imidlertid ikke bare å ta vare på den, men å videreutvikle den – med tanke på de omstillingene norsk næringsliv står overfor. Regjeringen må holde nødvendig beredskap mot arbeidsledighet, men ikke med tiltak som forsinker den omstillingen som burde ha startet tidligere og kommet atskillig lenger.