Dropp barnetrygden og bruk de 15 milliardene til å gjøre barnehagen og SFO gratis for alle. Det er Høyres utdanningspolitiske talsperson på Stortinget, Kristin Vinje, som sender opp denne prøveballongen under forberedelsene til nytt partiprogram. Hovedbegrunnelsen er å sikre alle barn et best mulig startgrunnlag på skolen og dermed motvirke at skolen reproduserer sosiale forskjeller. Videre argumenterer hun for at småbarnsfamilier har størst behov for økonomiske støtteordninger. Og hvor treffsikker er egentlig dagens ordning?

En og annen profilert milliardær har alltid stått frem og forkynt at han slett ikke trenger disse pengene. Når det nå er langt flere som ikke ville merke så stor forskjell om barnetrygden forsvant, skyldes det både en historisk sterk velstandsutvikling og at trygdesatsen har stått stille i årevis. Men samtidig er det mange husstander hvor denne månedlige utbetalingen utgjør et viktig bidrag til familiebudsjettet. Og den åpenbare taperen på Vinjes reform blir jo økonomisk svakstilte familier med barn over SFO-alder. Utspillet har blåst nytt liv i en debatt med velkjente elementer som fordeling, valgfrihet, integrering, barnefattigdom – og andre politisk ømme punkter.

Behovsprøving er en gjenganger i debatten om barnetrygd. Men da vil, om ikke annet, byråkratiutgiftene lett bli større enn gevinsten. Å beskatte barnetrygden vil nok ha en bedre fordelingseffekt, men også her bør forholdet mellom vinning og spinning utredes grundig. Spørsmålet om universelle ordninger og velferdspolitisk treffsikkerhet gjelder velferdssamfunnets bærekraft.

Samfunnsendringene er store, og mange viktige velferdsreformer er innført siden 1946, da barnetrygden trådte i kraft, ikke minst gjelder det barnehageutbygging, makspris og romslige ordninger for foreldrepermisjon. Og det har vært en tendens til å sluse inn nye velferdsordninger uten en kritisk evaluering av de eksisterende. I dette perspektivet blir barnetrygddebatten viktig og nødvendig. Den peker nemlig mot et valg politikerne før eller siden må ta: La satsene holde tritt med inntektsutviklingen, eller avvikle hele ordningen. Å svekke betydningen av den, ved å la satsene stå stille, er politisk makelighet og ikke et valg.