Likestillingslandet Norge har fortsatt en lang vei å gå.
Etter Dagens Næringslivs fokus på mangelen på kvinner i ledelsen for statens største selskaper, har næringsminister Monica Mæland (H) tatt bladet fra munnen og skjerpet tonen betraktelig. Hun truer med å kaste hele styrer eller enkelt-styremedlemmer som ikke innfrir de politiske målene for statlig eierskap. Det er bra hun sier fra, men ordene må også bli fulgt av konkret hadnlig.
De nakne fakta for statusen blant toppledere i selskaper staten helt eller delvis eier, er bedrøvelig lesning. Enda verre er det i private selskaper. I styrene har de fleste store selskaper riktignok brukbar kontroll på den lovpålagte 40 prosents kvinneandelen. Men andelen kvinner helt på toppen viser at Norge ligger langt etter land som USA, Canada, Storbritannia, Sverige, Danmark og Island. Svært mange er kommet mye, mye lengre enn oss, og kan vise til statistikker det er grunn til å være stolt over. Slik ikke i Norge.
Å brutalt kaste styrene et virkemiddel Høyre-ministeren står fritt til å bruke.Hennes partikollega, Ansgar Gabrielsen, ryddet kratt i sin tid som næringsminister. Med lovverket i hånd satte han hardt mot hardt - og fikk etter hvert presset på plass den største likestillingen i historien i norsk næringsliv.
Kjønnskvotering i styrer er nå lovpålagt. Minst 40 prosent av hvert kjønn skal være representert i allmennaksjeselskaper og offentlige foretak. Disse mål har Norge langt på vei nådd, og Høyre har gjort suksess med kjønnskvotering – noe partiet normalt sett ikke er så glade i. Men i aksjeselskaper, som det riktignok er klart flest av, er det ikke slike krav, og her er kvinneandelen i styrene på under 20 prosent. Det er for svakt.
Og når vi nylig har sett at nye toppledere er på plass i de aller største, norske selskapene, er også det begredelig lesning. De er utvilsomt dyktige ledere, men de er alle menn. At det blir en debatt rundt dette er sunt. Nesten 90 prosent av lederne i næringslivet er menn. Det er ikke likestillingslandet verdig.