Instruksen fra justisministeren hjelper fint lite for barn som er rykket opp med rota og sendt ut av Norge.
Før helga fikk Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda ordre om å stanse tvangsretur av lengeværende asylbarn. Det er for sent for mange av barna som raskt og ugjenkallelig er fjernet fra venner og nærmiljø.
Det betyr at den nye instruksen har ligget i dødvannet i tre måneder, en forskriftendring som kunne avverget traumatiske opplevelser. Det viser en uholdbar treghet i systemet. Selvfølgelig burde man også på politisk nivå sørget for en umiddelbar time-out fra dramatiske utsendelser. Primært etter initiativ fra justisministeren og regjeringspartiene Høyre og Frp, men også fra støttepartiene KrF og Venstre, som i konkrete saker har vært opprørt over praksisen.
Det er ikke nok å ile til når konkrete mediesaker popper til overflaten. Det faktum at forskriften knesetter at barnas beste skal veie tyngre enn tidligere, burde vært nok til å sette bremsene på kollektivt. Umiddelbart.
Det er alvorlig hvis det viser seg at praksisen de siste månedene skyldes et bevisst, politisk handlingsmønster. En slik mistillitsak har selvfølgelig et stort demokratisk alvor, men dette er også en sak med alvorlige konsekvenser for dem det gjelder. Det kan man ikke ta lett på.
Instruksen gjelder ikke for barn som allerede er sendt ut av Norge, for eksempel i 2014 da det gikk svært så fort i svingene. Det kan tenkes at det ikke er tilrådelig å hente barna tilbake, for deretter å sende dem ut på nytt. Barna og familiene bør få prøvd saken sin opp mot den lille antydningen til oppmyking vi ser, uavhengig om det er regjeringen selv som ser at praksisen er for streng, eller at Venstre og KrF tvinger dem til å se dette.
Arbeiderpartiet har for så vidt vært kritisk til justisministeren opptreden i saken, men det kan også være verdifullt å få en prinsipiell avklaring på hva et aktuelt statsministerparti mener i sakens anledning. De sitter forbausende stille i båten.