Svømmeopplæring i barnehagen og krav om å gjennomføre årlige, nasjonale svømmeprøver i grunnskolen. Dette er noen av tiltakene i den ”svømmepakken” regjeringen nå har ute på høring. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) førte klar tale på NRK Dagsrevyen søndag: Å sørge for at elevene lærer å svømme i løpet av skoletiden, er kommunenes ansvar. Undersøkelser har avdekket at bare 50 prosent av 5.klassingene kan svømme 200 meter, slik tilfellet også var for ti år siden. I nabolandene Sverige og Danmark ligger prosentsatsen mellom 80 og 90. At det jevnt over er kaldere i vannet på våre kanter, er ingen ”unnskyldning”. Tvert imot understreker det at svømmeferdigheter er livsnødvendig, bokstavelig talt.

At barn med minoritetsspråklig bakgrunn skiller seg ut i statistikken med gjennomgående dårlige ferdigheter i vannet, gir grunn til bekymring. I senere år har minoritetsbarn vært overrepresentert også på ulykkesstatistikken, etter lek i og nær vann. Regjeringen går derfor med gode grunner inn for å la ekstrapenger følge kravet til kommunene om å gi spesiell svømmetrening for disse gruppene. Her er det imidlertid viktig å være klar over kulturforskjeller som kan være et hinder, slik Livredningsselskapet tidligere har pekt på.

Men kommunenes ansvar gjelder selvsagt overfor alle elever. Og like selvsagt må foreldre som selv fyller kravene, bidra etter evne. I dagsrevyinnslaget figurerte kunnskapsministeren ved et svømmebasseng med vann og badende barn. Slike bilder har det ikke alltid vært lett å få arrangert. En valgkampbrosjyre fra Ap i 2005 hadde bilde av en jente med badering i et tomt basseng, med løfte om snarlig oppfylling etter langvarige forsømmelser – noe som skulle vise seg å bli et svært langsiktig prosjekt.

Sammenhengen mellom forsømte bassenger og mangelfull svømmeferdighet er jo åpenbar. Nå må det tas noen krafttak også med de svømmehallene som fortsatt står ubrukte rundt om. Hvilke krav som skal settes for svømmedyktigheten, kan diskuteres. Men 200-meterskravet for den klassiske svømmeknappen bør være et utgangspunkt. Og selv om skolen og de kommunale skoleeierne nærmer seg et metningspunkt for ”nasjonale prøver”, må alle ta utfordringen og forpliktelsene på dette området.