Arbeiderpartiet lener seg bekvemt tilbake og lar regjeringen gjøre jobben de selv sluntret unna.
I en kronikk i Harstad Tidende nylig, slo Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen fast at Ap ikke stiller seg bak kommunereformen slik den er utformet.
Å markere uenighet og politiske skillelinjer er fullt ut legitimt, men akkurat når det gjelder kommunereformen, hadde Ap og Helga Pedersen tjent på å innta en mer ydmyk holdning.
Helga Pedersens hovedargument er at Jan Tore Sanner og regjeringens reformplan i praksis betyr tvang, ikke frivillighet. Det er ikke riktig. Kommunereformen har som klar forutsetning at kommunene selv skal snakke med naboen, gjøre vurderinger og avgjøre om de skal slå seg sammen med én eller flere nabokommuner.
Det er faktisk stortingsflertallet som har vedtatt at dersom to kommuner ønsker sammenslåing, mens en tredje som ville vært en naturlig del av en ny kommune, sier nei — så kan man sette hardt mot hardt. Å gi fra seg en slik mulighet til politisk styring ville være uansvarlig og udemokratisk.
Så klager Helga Pedersen over at regjeringa og stortingsflertallet har hastverk. Fortsatt har kommunene god tid, både til å vurdere og lytte til folket gjennom folkeavstemming.
Svært mange i Ap er minst like utålmodige som regjeringa i dette spørsmålet. Derfor er det åpenbart et politisk spill når Pedersen fyrer løs.
Ap lener seg nå bekvemt tilbake, venter på valget, og lar regjeringa gjøre jobben de selv burde gjort. Hvorfor det ble slik er åpenbart: Ap ble presset av regjeringspartner Sp til å gå i «på stedet hvil»-posisjon.
Men i stedet for å aktivt motarbeide noe man selv er for, burde Ap bidratt konstruktivt i prosessen.
Ap kommer før eller siden i regjeringsposisjon. Kanskje blir partiet da ansvarlig for å fullføre reformen. Det kan bli mer krevende enn nødvendig for partiet. Ap risikerer å møte seg selv i døra med et smell.