Klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H) har sendt brev til landets ordførere om en felles innsats for å ta vare på de fysiske sporene etter andre verdenskrig. Sammen med Riksantikvaren legger hun opp til en systematisk registrering av okkupasjonsmaktens militæranlegg og fangeleire, åsteder for motstandskamp, sabotasjeaksjoner og krigshandlinger. Visse objekter kan bli fredet, men det viktigste nå er å få oversikt, poengteres det. Mange kommuner, og enda flere lokale historielag og ildsjeler, har allerede nedlagt et betydelig arbeid med disse ting. Men mye står også i fare for å forsvinne, fra terrenget så vel som hukommelsen.

Ikke minst gjelder det restene etter Festung Norwegen langs kysten. Ett eksempel på bevaring – og en turistattraksjon – er det store Batterie Dieti i Steigen i Nordland, der et eget museum dokumenterer hvordan batteriet ble bygd av russiske krigsfanger fra en leir i nærheten. I den nye skulpturparken på Ekeberg i Oslo var det sterk motstand mot å gjenoppbygge et trappeløp som i krigens dager inngikk i et tysk monument, av frykt for å lage et samlingssted for nynazister. Det finnes nok mange forklaringer på at spor fra krigen er blitt fjernet eller er tilgrodd, ødelagt og halvglemt.

I de første etterkrigstiårene hadde man et høyst forståelig behov for å legge ting bak seg og komme videre i lokalsamfunnets og nasjonens liv.

Men det er ikke bare heltefortellingene som trenger å holdes i hevd.

Sider ved okkupasjonshistorien er klart underkommunisert, mye kan bli borte med de siste gjenlevende. Det er ingen uenighet om å bevare spor etter karolinerfelttog og gyldenløvefeider, eller for den del fysisk dokumentasjon av historiens nødsår, fattigdomstider eller sykdomsherjinger.

Ekebergparken formidler 5.000 års norgeshistorie, da blir det merkelig å glemme andre verdenskrig, påpekte Oslos byantikvar Janne Wilberg. Argumentet er allmenngyldig, og kulturminnemyndighetene gjør rett i å utpeke verdenskrigens kulturhistorie til sitt fremste satsingsområde – i et 2015 som markerer 75 år siden krigens begynnelse og 70 år siden dens slutt. Det handler om å sikre dokumentasjon for å kunne gi videre et mest mulig dekkende bilde av okkupasjonstiden. Det bør alle parter bidra til.