Det mangler minst 850 helsesøsterstillinger i norske kommuner, ifølge et anslag fra Sykepleieforbudet. Underdekningen er dermed like stor som i 2010. I mellomtiden har skolehelsetjenesten fått flere nye oppgaver, og ikke minst er det blitt større bevissthet på helsesøstrenes rolle og muligheter i det forebyggende arbeidet generelt. Men Sykepleierforbundet har gått videre i sine undersøkelser og funnet at bare én av fem ordførere og rådmenn tar sikte på å ansette flere helsesøstre neste år. Dette til tross for at regjeringen henviser til en budsjettøkning på nær en halv milliard kroner til formålet neste år.

Når kommunene ikke greier å bruke pengene slik sentrale myndigheter har tenkt, bør de øremerkes i stedet for å inngå i kommunenes frie midler, sier forbundsleder Eli Gunhild Bye til Klassekampen. Dette er en viktig debatt. Viktig fordi den dreier seg om stillinger av stor betydning for den enkelte elev – og om en tjeneste med betydelige gevinstmuligheter for samfunnsøkonomien. I så måte holder det med noen stikkord fra mediebildet, ikke minst det sosiale, og fra samfunnsdebatten: Prestasjonsangst på skolen, konflikter i hjemmet, depresjoner, mobbing, suicidale tanker.

Fra å ha hatt prevensjonsrådgivning som et hovedgebet, fanger dagens skolehelsetjeneste opp hele mangfoldet av psykososiale problemer, problemer som bare synes å øke midt i all velstanden. Verdien av en trygg fagperson å snakke med kan knapt overvurderes. Desto mer urovekkende når tjenesten i så stor grad består av deltidsstillinger og totalt sett står på stedet marsj. Øremerking av midlene ble derfor et tema – og et krav – også i en stortingsdebatt om mobbeproblemet nylig.

Statsminister Erna Solberg (H) hadde noen solide motargumenter: Den enkelte kommune har best forutsetninger for å disponere midler ut fra lokale behov, øremerking innebærer mer rapportering, kontroll og byråkrati, og skal øremerking være løsningen på alt som prioriteres, svekkes det lokale selvstyret. Dilemmaet er åpenbart. Men resonnementet forutsetter at kommunene faktisk tar utfordringene – og at sentrale myndigheter bruker magemål i sine pålegg og føringer. I mangel av andre ”straffetiltak” vil nok øremerking stadig henge som et ris bak speilet.