Hvis Ap og Høyre bruker pisk og partimakt for å skaffe flertall for OL 2022, vil følelsen av overkjøring bli påtrengende.
At begrepet folkefest vil sitte langt inne, er i alle fall helt sikkert. Selv ikke en massiv PR-kampanje med profilerte OL-helter har klart å snu opinionen i denne saken.
Mandag rykket de tre nordnorske fylkeslederne i partiet, blant dem Troms-leder Geir-Inge Sivertsen fra Lenvik, ut med nei til OL og krav om at representantene må fristilles i behandlingen. Høyres stortingsgruppe sier trolig ja til en statsgaranti for OL i 2022 i dag,
De samme reaksjonene har vi sett i Ap, noe som handler om at stortingsrepresentantene føler de må stå til rette for grasrota og egne velgere, ett år før lokalvalgene byr på sin usminkede dom over partiene. Situasjonen er samtidig at ett av to regjeringspartier har sagt kategorisk nei til lekene i Oslo, noe som sier oss at grunnlaget for en statsgaranti er svært så tynn.
Den ekstraordinære antipatien i nord skyldes delvis renkespillet Tromsø-OL ble utsatt for, men uviljen stikker dypere enn som så. Den smakløse pengebruken i Sotsji henger igjen, samtidig som den internasjonale olympiske komite (IOC) sliter kraftig med omdømmet etter taktiske og strategiske bommerter.
Internasjonalt er dette best symbolisert gjennom at kun tre kandidater står tilbake når det gjelder nettopp OL i 2022, nemlig Oslo, Beijing i Kina og Almaty i Kasakhstan. Det er gode grunner til at IOC trenger en norsk søknad akkurat nå.
Det legges også stein til byrden når Norges Idrettsforbund opptrer med makeløs arroganse, som å ønske seg ny befolkning eller anvende hersketeknikker for å tvinge gjennom sin vilje. Debattene i sakens anledning har gjort vondt verre.
Vår uro er fortsatt at pengebruken blir større enn statsgarantien skulle tilsi, og at dette får konsekvenser for idrettsbevegelsens muligheter til å realisere anlegg og planer. Hadde man også brukt mer tid på å klargjøre hvordan spillemiddelkøen skal håndteres, hadde oppdriften fra idretten egne rekker vært større.