Ferske tall viser at nordmenn har inkassokrav på rundt 70 milliarder kroner hengende over seg. Og antallet slike saker øker, det siste året med nær 15 prosent – eller urovekkende vinduskonvolutter i postkassen til i alt en halv million husstander. Man trenger hverken være økonomiprofessor eller seniorrådgiver for å øyne en sammenheng mellom denne utviklingen og tilgangen på kredittkort, kjøpekort og forbrukslån fra ymse slags tilbydere. Tankevekkende er også alle målingene i senere år hvor det store flertall forventer utflating i landets økonomi, men fortsatt god vekst i sin egen.

I sitt siste langtidsvarsel melder imidlertid Norges Bank om fortsatt gode tider også for Norge – tross mørke skyer over Europa og hjemlig fall i oljeinvesteringene – og en forbruksvekst de neste tre årene godt over de to foregående. Renten holdes fortsatt på samme lave nivå som siden mars 2012. Når det ikke blir noe rentekutt på lange tider, i takt med det øvrige Europa, er det av frykt for å sette enda mer fart i boligpriser og forbrukslån. For gjeldsoppbyggingen i norske husstander utgjør et ulmende risikomoment, som bør møtes med strategier på flere plan.

Mislighold av lån kan selvsagt ha mange årsaker, og noe av økningen i inkassosakene kan skyldes at flere kreditorer velger å bruke dette virkemiddelet. Hovedsakelig handler det likevel om materielle fristelser og om kjøpepress, særlig blant de yngre. Men ifølge en reportasje i Dagens Næringsliv er tendensen til å handle over evne ganske jevnt fordelt hva gjelder både alder, inntekt og geografi. Med i dette bildet hører også ”lån på timen” til renter som har svært lite til felles med boliglån og sentralbankens styringsrente.

Regjeringen bør sette mer fortgang i arbeidet med det gjeldsregisteret som den forrige regjeringen forberedte. Og personlig økonomi bør komme enda sterkere inn i skolen, med vekt på koblingen mellom kunnskaper og holdninger. For bevisstgjøring og personlig ansvar er og blir en forutsetning for å bremse den delen av forbruksøkningen som øker sårbarheten og faren for en smell når nedturen i økonomien en gang melder seg. Og med det økonomiske armslaget det store flertall nyter godt av, burde det være jo unødvendig å ende i en luksusfelle?