Det kan dreie seg om en større reform eller en mindre, men like fullt viktig forskriftsendring. Når en sak sendes ut på høring, kan både saken og angjeldende statsråd få oppmerksomhet i mediene. Men setter departementene eller regjeringen tilstrekkelige svarfrister? Eller legges det i praksis opp til hastverksarbeid i organisasjoner og offentlige instanser som skal formulere sine synspunkter i høringsrunden? Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening har foretatt en opptelling og konkluderer med at regjeringen bryter sine egne spilleregler på dette området, i den grad at det blir et demokratisk problem.
Instruksen setter en høringsfrist på ”normalt tre måneder og ikke mindre enn seks uker”, og det presiseres at fristen ofte bør være mer enn tre måneder, avhengig av sakenes omfang og kompleksitet. Jensen påviser at halvparten av sakene regjeringen sendte ut i første halvår i år, hadde kortere høringsfrist enn dette. Eksempelvis skulle høringsrunden om nye uføreregler i folketrygden gjøres unna på fem uker, ny arvelov på åtte uker, det samme i en sak om endrede regler for arbeidsinnvandring.
Da kan det bli snaut med tid for de respektive fagmiljøer og myndighetsorganer til å få frem kvalitetssikrede synspunkter – og for berørte interesseorganisasjoner som i tillegg kanskje skal sikre sine uttalelser en demokratisk forankring i organisasjonen. De som ikke rekker å gi sine høringssvar en grundig nok behandling, risikerer tap for sine medlemsinteresser. Men den egentlige taperen er det politiske systemet og Stortinget i siste instans. Den lovgivende og bevilgende forsamling kan gå glipp av viktige momenter i – og overse utilsiktede konsekvenser av – saker som skal vedtas.
Både Sivilombudsmannen og Advokatforeningen har tidligere bedt om at instruksen for høringsfrister overholdes. For problemet er slett ikke av ny dato, alle nåværende og tidligere regjeringspartier har sin andel i synderegisteret. Stoltenberg-regjering ble kritisert for maktarroganse overfor Stortinget. En mindretallsregjering har jo begrensede muligheter til den slags. Men for korte høringsfrister er et beslektet problem. Også derfor bør Solberg-regjeringen og dens statsråder ta et oppgjør med dårlige vaner.