Pensjonister bør forlate cruiseskip og golfbaner og gjenopplive seg selv som samfunnsborgere, sier professor Per Fugelli (70), den frittalende og velformulerende sosialmedisiner, som sikkert har tenkt å leve som han prediker. I et intervju i Vårt Land, og i påfølgende studiodebatter, utdyper han fordelene ved å bidra med de ressurser man fortsatt har og avslutter med et ”spark i baken” til dagens ”unge eldre” som kan regne med 20-30 pensjonistår. Så hører det med en nødvendig presisering av hvem han ikke sikter til – eller på. Helse, krefter og viktige oppgaver med barnebarn eller andre i den nære familie, må selvsagt avgjøre.

Likeså presiserer Fugelli at han ikke vil kritisere noen, men gi en begrunnet anbefaling til ganske mange. I så måte er hans milde spark vel plassert. Men adressaten bør i like stor grad være det samfunnet som mange av de ressurssterke unge eldre godt kunne tenke seg å gjøre en innsats i. Og her handler det ikke bare om det som gjerne kalles for tilrettelegging, men at hele samfunnsperspektivet på de eldre i for stor preges av problemer, kostnader og opptelling av omsorgsplasser. Viktig alt sammen, men dette er en annen debatt enn det som er Fugellis anliggende.

Rolleforventning, er et stikkord – også i denne sammenheng. Pensjonistrollen var helt annerledes da pensjonsalderen var 70 år og gjennomsnittlig levealder for menn 71,5. Økningen i levealder, utdannelse, økonomi og det meste annet åpner først og fremst for nye muligheter til meningsfylte aktiviteter – i videre forstand enn reiser og opplevelser. Unge eldre som har mulighet til det og som ønsker det bør få bruke sine evner og anlegg i frivillige organisasjoner, lokalpolitikk og annen virksomhet i nærmiljøet.

Mange gjør det, men flere bør stimuleres til det, og her er det de aktuelle instansene selv som nok ofte trenger å oppdatere sin rekrutteringsstrategi. Aktiv seniorpolitikk er et slagord som fortjener større gjennomslag i hele samfunnslivet – og hos hver enkelt som egentlig ønsker seg ut av en passiv eller noe selvsentrert tilværelse. Også samfunnsøkonomisk vil det være mye å hente, fordi de unge eldre sitter med ressurser som trengs og fordi meningsfylt aktivitet og tilhørighet gir en helsegevinst.