Etter ett års pause, er det nå avgjort at den samiske musikk- og kulturfestivalen Márkomeannu gjenoppstår i 2015.Det er bra for formidlingen av samisk kultur i vår region.

Det var dårlig økonomi, kombinert med slitasje på nøkkelpersonell og organisasjonsmessige utfordringer, som resulterte i at festivalen ble satt på vent i 2014. Helt stille har det riktignok ikke vært, da det har det vært flere mindre festivalarrangement spredt over hele året. Med respekt å melde, er dette likevel bare en blek skygge av en festival som siden 1999 har vært løftet til nye høyder fra år til år. Arrangementet, som betegnes som søsteren til den internasjonale urfolkfestivalen Riddu Riddu, har defintivt en rettmessig plass i mylderet av sommerfestivaler. Márkomeannu har en allsidighet i seg som appellerer til det brede lag. Ung som gammel. Publikumstallet de siste årene har ligget stabilt rett under 2.500, og det må betraktes som godt besøk på denne type nisjefestival.

Det er med tilfredshet vi registrerer at fersk festivalleder Marita Kristin Eilertsen er så godt som ferdig med å legge den nye stabskabalen som skal dekke alle nødvendige funksjoner. Frivillig innsats kan ikke tas for gitt, og det er beundringsverdig at et 30-40-talls personer viser engajement, evne og vilje til å stå opp for samisk kulturformidling på dette nivå. Denne frivilligheten har også vært en bærebjelke for Márkomeannu som siden 2002 har blitt arrangert på Gállogieddi samiske friluftsmuseum i Evenes kommune.

Márkomeannu har fra enkelte hold blitt kritisert for ikke å oppfylle sitt formål om å være en samisk festival. Dette på grunn av at festivalen er for samisk i sin profil, og at man dermed ikke makter å drive kulturformidling utenfor ”egen menighet” i tilstrekkelig grad. Kritikk skal man lytte til, men vi vil advare mot å ta på alvor forslag som å hente inn band som eksempelvis CC Cowboys. Vi har sans for at man skal tilstrebe å være kulturoverskridende, men man skal vokte seg vel for å vanne ut identiteten. Det er derfor all grunn til å holde fast ved ideen om at Márkomeannu skal være et arrangement hvor det samiske skal stå i sentrum. Det er også festivalleder Eilertsen klar og tydelig på.

I tillegg til slitasje på stab, har Márkomeannu også slitt med en avtagende raushet i det offentlige. En festival av dette formatet kan ikke bare være tuftet på frivillighet. Den er også avhengig av velvilje, støtte og drahjelp i form av offentlige midler og støtte fra private aktører. Og når vi ser hvilke ringvirkninger dette arrangementet har, må disse aktørene kjenne sin besøkelsestid.