Erna Solbergs opprinnelige prosjekt med en borgerlig firepartiregjering er brakt et skritt videre. Resultatet gjenstår å se, men skrittlengden er betydelig. Venstre-leder Trine Skei Grande har i årets løp gått fra å ville kaste Frp ut av regjeringen, via «svært lite sannsynlig» med noen regjeringsdeltagelse, før hun i helgen fikk partiets landsstyre med på å oppgradere sine samtaler med Solberg og Siv Jensen til forhandlinger. Hun har nedlagt et betydelig stykke arbeid i å berede grunnen innad i partiet for det som kan bli historisk i norsk politikk, Frp og Venstre med statsråder på samme lag. Bak snuoperasjonen ligger nok en nøktern evaluering av årene som avtalepartner og før dette som opposisjonsparti.

På de siste partimålingene er Venstre i alle fall ikke blitt straffet for sine innledende manøvre med regjeringen, og KrF har åpenbart ikke blitt belønnet for blankt å avvise regjeringstanken. Og mens Trine Skei Grande er garantert plass i rampelyset under forhandlingene, har Knut Arild Hareide stadig nok med å balansere mellom to diametralt forskjellige samarbeidssyn på KrFs gjenværende grunnfjell. Men om skepsisen er hørbar også innen Venstre, og også etter landsstyrets beslutning, er den neppe mindre i visse deler av Frp.

De strømningene i partiet som likte protestpartiet bedre enn regjeringsansvarligheten, og som har fått gjennomført en politisk gjenoppliving av Carl I. Hagen, vil vokte forhandlingene med argusøyne, og kan ventes dra på litt ekstra med den retorikken som skjerper fronten mot Venstre. Uavhengig av dette har Venstres forhandlere et naturlig behov for å gjenta, med passende mellomrom, at intet er avgjort før alt er avgjort og intet utfall er garantert.

En eventuell trepartiregjering vil få indre spenninger som ikke skal undervurderes. Men er det vilje, er det vei. Og viljen, på toppnivå i alle de tre partiene, ble tydelig markert i helgen. Målet med å annonsere forhandlinger, er som regel å lykkes med dem. Det parlamentariske livet blir ikke enkelt for en mindretallsregjering med tre partier. Men den regjeringsplattformen som de tre må forventes å komme frem til, vil fortelle en god del om utsiktene til å overleve i Stortinget frem til 2021.