Det Stortinget som skal velges i høst, vil få en kvinneandel på 44 prosent dersom tankesmien Civitas prognose slår til. Prognosen er basert på gjennomsnittet av partimålingene for juni. Nå ser vi jo daglig at dette bildet kan endres, og mange forhold spiller inn når det gjelder kjønnsfordelingen i stortingssalen. Det sittende storting har en kvinneandel på 40 prosent, og en økning i nærheten av prognosen kan bare hilses velkommen på demokratiets vegne. Bedre kjønnsbalanse er en helt vesentlig faktor med tanke på å gjenspeile befolkningen. Men ikke den eneste.

Årsklassene over 60 år ligger an til å utgjøre 11 prosent, mot 22 prosent i befolkningen. At det nye Stortinget ser ut til å få bare to representanter i ordinær pensjonsalder, kan også være en diskusjon verdt. For hvordan harmonerer dette med politikernes målsetting om å utnytte de eldres ressurser i arbeidslivet, og med en tiltagende eldrebølge? Også når det gjelder utdannelse og yrkesbakgrunn bekrefter prognosen en utvikling hvor de folkevalgte i stadig mindre grad gjenspeiler velgerfolket. Her er det selvsagt forhold som har gjøre med at samfunnet og styringen er blitt mer komplisert, men skjevheten er verdt noen refleksjoner i en tid med ureflekterte angrep på «eliten».

At de folkevalgte bringer med seg et bredt spekter av yrkeserfaring inn i salen, må antas å være en styrke for politiske debatter og beslutningsprosesser. I dette perspektivet blir det problematisk med en synkende andel fra det private næringslivet, ned fra 38 til 19 prosent siden 2009-valget. Offentlig sektor og organisasjonslivet øker følgelig tilsvarende. Og «interesseorganisasjoner» vil i denne sammenheng som regel si partienes egne.

Som ett trekk i bildet er partiorganisasjonen i seg selv en rekrutteringsvei til Stortinget for unge og velutdannede, mens de som har sin jobb i staten og kommunene øker mest. Det er noe her som partienes fylkeslag bør være seg bevisst neste gang en nominasjonsprosess skal dras i gang. Utviklingen, og den nye prognosen, reiser samtidig noen spørsmål om hvilke befolkningsgrupper som har best muligheter til å bruke tid og krefter på et politisk toppverv. Diskusjonen om «hvem som skal styre landet» kan med fordel utvides.