De er der for deg, dine barn eller foreldre. De rigger opp for at du skal ha det trivelig, de rigger ned for å fjerne søppelet etter deg. Og de gjør det med stolthet og glede for bygda eller byen de brenner for, idrettslaget eller hjelpekorpset de har hjerte for, eller for mennesker de rett og slett er glade i, men som ikke har de samme ressurser som dem selv. Uten dugnad stopper Norge. Enten det er Evenskjerdagan, småjentelaget i fotball, turngruppa, hjelpekorpset, besøkstjenesten, speideren eller bygdelaget vi jobber frivillig for.

Men har vi dratt dugnadsbegrepet for langt i Norge? Det er grunn til å stille spørsmålet, sett i lys av at man også drar veksel på dugnadsånden når noe skal gjøres i det offentliges regi. Det være seg maling, snekring, raking og rydding, eksempelvis i skolegården. I Lenvik kommune har man til og med systematisert dette ved at foreldre med barn i den offentlige barnehagen må sette av 5,5 timer pr. år til dugnad. Burde ikke det være kommunens oppgave?

Debatten om dugnad på offentlige bygg bør vi ta på alvor. Det kan ikke være slik at kommuner regner inn dugnadsinnsats i vedlikeholdsbudsjettene. Det er et soleklart offentlig ansvar å vedlikeholde bygg og anlegg for å ivareta helse, miljø og sikkerhet. Og dugnad bør være et overskuddsfenomen. Stolthet og glede, ikke plikt og tvang, må være driveren. Og tida, lysten og pågangsmotet bør først og fremst innrettes mot å hjelpe frivillighets-Norge, ikke det offentlige Norge.

Vi er med rette svært stolte av den særnorske dugnadstradisjonen, som har gått i arv i generasjoner. Det å hjelpe hverandre, bygdelaget, idrettslaget, hjelpekorpset eller velforeninga er en del av våre gener. Det gir den gode følelsen av samhold, stolthet, entusiasme og patriotisme. Det er den følelsen vi bør dyrke og ta vare på. Ikke følelsen av plikt og tvang.