Gårsdagens førstesideoppslag i avisen Klassekampen går til sakens – og problemets – kjerne: «Islams nye fjes i Norge», presentert med to øyne som titter ut av glipen i det heldekkende ansiktssløret nikab. Leyla Hasic er første kvinne i den lille staben i Islamsk Råd Norge (IRN), som samler drøyt 40 muslimske menigheter og organisasjoner over hele landet. Etter sine statutter skal IRN fremme samhold blant muslimer og deres tilhørighet til det norske samfunnet, samt drive brobygging til storsamfunnet og være en partner i dialogen mellom norske tros- og livssynssamfunn. En av Hasics oppgaver er kommunikasjon.

Islamsk Råd har nå utspilt sin rolle som seriøs samfunnsaktør, mener Venstre-politikeren Abid Raja. Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) understreker at hun har en høy terskel for å ytre seg om trossamfunn og livssynsorganisasjoner, men gjør et unntak i en kommentar til NTB: Ytterst uklokt og provoserende. Og her får hun full tilslutning fra Raja, som oppsummerer sin kritikk med ”ingen god dag for muslimer”. I skrivende stund har det vært sparsomt med respons fra IRN, bortsett fra generalsekretær Mehmted Afsars bemerkning om at det er viktigere hva et menneske har i hodet enn på hodet.

Et godt prinsipp, men uten særlig relevans i dette tilfellet. Dette handler ikke om den demokratiske retten til å gå motstrøms i den offentlige nikabdebatten, der Hasic har markert seg, og aller minst kan ansettelsen reduseres til et spørsmål om statsstøtte. Spørsmålet Islamsk Råd Norge burde være i stand til å stille seg, er hva som tjener rådets formål og hva som uvegerlig peker i motsatt retning. Åpenhet anses som en grunnleggende samfunnsverdi, som også rommer noe så banalt som simpelthen å kunne se ansiktet til den man snakker med.

Derfor råder det nå tverrpolitisk enighet om nikabforbud i skolevesenet, og det gis klare signaler for visse helse- og omsorgsyrker. Det massive flertallet av ikke-tildekkede norske muslimer risikerer at IRN bidrar til å vedlikeholde fordommer og motsetninger i samfunnet. Etter de interne stridighetene rådet har vært igjennom de siste årene, blir det noe nær ubegripelig at man ikke forsøker å forstå litt mer av det samfunnet man ønsker å ha en brobyggerrolle i.