Forbudet mot å kjøre dieselbil på kommunale veier i Oslo ble opphevet i går kveld. I kjølvannet av norgeshistoriens første dieselforbud bør man nå samle kunnskap og fakta, før man iler til og kopierer Oslo-modellen. I Tromsø har man blant annet konkludert med at et dieselforbud ikke vil ha noen effekt, da forurensningsproblemet her i hovedsak er knyttet til svevestøv.

Når astmarelaterte dødsfall øker, og barnehager må droppe utendørsaktiviteter, bør det være alminnelig forståelse for noen drastiske restriksjoner. Men forbudet mot å bruke dieselbiler fremstår samtidig som en studie i klimapolitisk prøving og feiling. Eller vingling, om man vil. At andelen dieseldrevne personbiler er doblet siden 2008, skyldes ikke at folk har gitt blaffen i myndighetenes klimaråd, men tvert i mot at de i sin tid fulgte dem. Det er jo ikke så mange årene siden den rødgrønne regjeringen appellerte til å velge diesel, og la opp avgiftspolitikken deretter. Så kom kontrabeskjeden fra myndighetene, og dieselsalget bremset kraftig opp.

Opplysningsrådet for veitrafikken påpeker at mange eldre bensinbiler forurenser minst like mye som nyere dieselbiler. Så hvor treffsikkert er egentlig dieselforbudet? Gir Bergen et bedre eksempel til etterfølgelse med flerdoblet bompris på dager med helsefarlig luft? Men hvordan forebygge åpenbart urimelige utslag? Eller hva med forslaget om å la siste siffer på nummerskiltet avgjøre hvilken dag du kan kjøre, uansett bensin eller diesel?

Å begrense personbilbruken i våre større byområder, må fortsatt være et overordnet, langsiktig mål. Kollektivtilbudet må styrkes, men det må også stilles noen krav til den nødvendige omleggingen i klima- og miljøvennlig retning. Tiltakene må være kunnskapsbaserte, ha en dokumentert effekt og samtidig gi en rimelig grad av forutsigbarhet. Dette for at folk skal ha forståelse for tiltakene. Evalueringen av landets første dieselforbud bør gi noen holdepunkter i så måte.