At det renner inn med litt av hvert på Facebook-sidene til profilerte politikere, er ikke til å undres over. Men det melder seg noen spørsmål når det verste grumset blir liggende der, i uke etter uke. Frp-statsrådene Sylvi Listhaug og Per Sandberg har mottatt noen Facebook-meldinger som med god margin kvalifiserer til betegnelsen hatprat. Det spenner fra tvangssterilisering av afrikanske fødemaskiner til å gjøre kort prosess med Venstre-lederen. Ved en tilfeldighet, får man tro, ble saken kjent mens statsminister Erna Solberg (H) og barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) åpnet ungdomskonferansen ”Sammen mot hatprat”, som markerte starten på en bredt anlagt kampanje mot hatytringer på nettet.

Et flott, og dessverre helt nødvendig, tiltak - og en fin oppfølging av regjeringens egen erklæring mot netthat, som ble lansert for et års tid siden. Erklæringen innledes med at: ”Vi som politikere, offentlige myndigheter og sentrale samfunnsaktører forplikter oss til å bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse”. Et siktemål med erklæringen var å bidra til mer refleksjon når det gjelder gråsonen mellom ytringsfrihet og hatspredning - og til en mer bevisst bruk av sosiale medier.

Når toppolitikerne tar i bruk sosiale medier, åpnes nye muligheter for det såkalte deltagerdemokratiet. Folket gis lettere tilgang til de folkevalgte med sine spørsmål og synspunkter. Men forutsetningen er at denne kanalen faktisk brukes til toveiskommunikasjon - eller at politikerne i det minste leser hva deres følgere skriver. Man får gå ut fra at dette ikke har skjedd hos de to Frp-statsrådene eller, vel i praksis, i staben av rådgivere. Listhaugs forklaring er at det er et ”voldsomt trøkk” på disse sidene.

Det står til troende. Men dermed øker risikoen for at statsråders Facebook-sider i stedet bidrar til å forsøple den offentlige debatten og føyer seg til rekken av digitale gapestokker. Da regjeringen lanserte sin nettkampanje tok statsministeren til orde for en bred mobilisering og til å imøtegå hatefulle ytringer overalt hvor de dukker opp. For dette er en oppgave politikerne ikke kan løse alene, fastslo hun. At politikerne tar sin mest nærliggende del av ansvaret, burde imidlertid være et minstekrav.