Om man skal starte gruvedrift på havbunnen, må man være steinsikker på at det ikke skader miljøet.
Sist uke startet forskere et tre uker langt tokt langs Jan Mayen og Svalbard. Målet er å kartlegge havbunnen i områdene for å søke mineraler som kan være drivverdige for undersjøisk gruvedrift.
Umiddelbart en spennende og drivende tanke. Gruvenæringa har de siste årene opplevd store problemer, både i lønnsomhet, men også i svært synkende popularitet.
Gruvedrift gir svært ofte solide spor, og i en del tilfeller også avfallsstoffer som har voldt uro og sterkt bekymring. I lys av dette er det ikke rart man søker å finne andre steder å finne ressurser man kan tjene penger på. Det er jo også en svært spennende og inovativ tanke som lanseres. Fjernstyrte maskiner - og roboter - som driver arbeid flere hundretalls meter nede i dypet. Ute av syne - og slik sett ute av sinn.
Det er det som problemet. Det, og mangelen på kunnskap. Havdypene er svært utfordrende å forske i på grunn av mørke og aller mest det enorme trykket. Likevel finner man liv, selv på de aller mest ugjestmilde stedene. Det er dette livet vi må vite sammenhengen til. Før vi starter gruvedrift på bunnen, må vi vite at det ikke rammer noen deler av næringskjeden.
Lederen av Greenpeace Norge, Truls Gulowsen, har i så måte et glimrende poeng når han sier til NRK at det vil være viktigere å finne de spennende tingene man ikke vet noe om som trenger vern, enn å lete etter ting som kanskje kan utnyttes med til dels betydelig miljøskade. og han legger til:
– Jeg tenker med gru på hvordan det kan bli seende ut på havbunnen hvis gruvenæringen skal slippes fri på flere tusen meters dyp midt iblant sårbare økosystemer som nesten ikke er vitenskapelig kartlagt.
Vi bør bruke betydelig mer ressurser på utvikling enn på utvinning i årene framover.