Regjeringen vil gi velgerne økt innflytelse ved stortingsvalg. Da handler det ikke bare om å bruke valglisten, men også om en reell mulighet til å påvirke kandidatrekkefølgen. I dag må en kandidat på usikker plass få ekstrastemmer fra 50 prosent av listens velgerne for å rykke opp og fortrenge listetoppene, et ”skred” som er henimot utenkelig. Med det lovforslaget som nå er fremmet, reduseres kravet til 8 prosent. Sikker plass etter nominasjonsmøtet i partiet betyr følgelig ikke at spenningen er over. En slik reform kan gi seg flere utslag. Eksempelvis risikerer ”listefyll” med høy kjendisfaktor å måtte tilbringe de neste fire år på tinget, stikk i strid med egne planer.

Sps daværende kronprins Ola Borten Moe takket for seg i rikspolitikken med ankermannsplass på valglisten i 2013. Her kunne det ha blitt forandringer. Det samme gjelder for Frps nestleder Ketil Solvik-Olsen som neste år trekker seg som stortingskandidat – med en plass langt nede på sin liste. Å risikere å bli valgt mot sin vilje er et imidlertid problem som lett lar seg løse, for eksempel ved å takke nei til listeplass overhodet.

At sosiale medier har åpnet nye muligheter når det gjelder å organisere kampanjer for – eller mot – bestemte kandidater, bidrar i utgangspunktet til å vitalisere demokratiet. Det foreslåtte 8-prosentskravet er egnet til å sette fart i slike kampanjer. Men en innvending mot regjeringens forslag gjelder summen av de listene man ender opp med når velgerne har brukt sine blyanten – uten nominasjonsmøtets ansvar for helheten.

Listene som partiene setter opp, ivaretar normalt visse krav til balanse med hensyn til kjønn, alder, geografi innen valgdistriktet, yrkesbakgrunn, helst også etnisk bakgrunn, osv. At stortingssalen og dens fylkesbenker i rimelig grad gjenspeiler befolkningen er som kjent et av demokratiets kjennetegn. Det er ikke lett å argumentere mot økt velgermakt, isolert sett. Men det spørs om ikke oppmerksomheten og reformviljen med fordel burde flyttes, i retning av en mer åpen – og dermed demokratisk – nominasjonsprosess i partiene. Denne prosessen oppfattes jevnt over som en sak for partieliten. Dette er en utfordring fylkespartiene burde ha tatt, på bredere front og for lenge siden.