Vi må i større grad støtte ildsjeler som påtar seg verv. Bare slik vil andre våge å engasjere seg.
Mange lag og foreninger sliter med å finne ledere og styremedlemmer. Trenden de siste årene har vært svært labert oppmøte på årsmøter og bemerkelsesverdig dårlige telefonforhold i tiden før årsmøtene. Valgkomiteene sliter med å få kontakt...
Mange dropper å dra på møter nettopp fordi de vet at det kommer et valg. Og der vil ikke de være kandidater. Resultatet blir oftest at de samme personene blir sittende i styre og stell i enda en periode.
Det er langt fra heldig. Ledere bør skiftes ut fra tid til annen. Og skulle lederen være så bemerkelsesverdig dyktig at det er grunn for å beholde hun eller han en runde til, bør kanskje noen andre i styret skiftes ut. Slikt skaper nytt blod og friske tanker.
Ofte er det også de samme personene som går igjen i ulike styrer i samfunnet. Å finne en politiker som kun er politiker, og ikke medlem av ett eller annet styre for ett eller annet, er svært sjeldent. De som utmerker seg ett sted, blir gjerne foretrukket. Problemet er at man skaper bånd som kan bli problematiske. Den ene dagen må man være styremedlem i idrettslaget og søke om penger, den neste skal man være med å vedta bevilgninger.
De gjenbrukte blir også ofte utsatt for baksnakkelser de i stor grad ikke fortjener. De beskyldes for å stikke seg fram og være maktbegjærlige. Istedenfor å få ros og støtte for sitt engasjement, høster de kritikk. De hardhuda biter det i seg, andre gir etter og trekker seg. Og tilbake står lag, foreninger og politikken med stadig færre kandidater.
Vi står i fare for å skape en form for ufrivillig maktelite. Mennesker som, i stor grad fordi de er samfunnsengasjerte, havner i habilitetskonflikter og press. Dette må vi som samfunn ta tak i. Vi må i større grad støtte opp om de som tar en rolle, og vi må i større grad våge å ta roller. Å starte som menig styremedlem i idrettslaget kan være nok til å finne gnisten og gløden.