Nei, jeg snakker ikke om denne DBS Apache`n fra 1976. Den kom til gårds i god tid før adventen. Som en etterlengtet julegave sørfra, der det er litt enklere for julenissen å få tak i den slags skrammel og skrot. Hva slikt egentlig koster i våre dager, vet bare den rødkledde snille mannen med hvitt skjegg. Og muligens et par stykker til.

Men det er klart; en utrydningstruet guttesykkel fra fordums tid er det ingen som gir bort. Ikke en gang til en uselvisk velgjører fra Nordpolen. Men foreløpig nok om tohjulingen som bare vi gæmliser over 50 ennå mimrer om.

I minst et par tiår har Harstad hatt som ambisjon å bli en sykkelby. I alle fall har denne drømmen vært løftet opp og fram i festtaler, og aller helst i miljøkontekst. Men for å være brutalt ærlig: Byen ved Vågsfjorden har aldri vært i nærheten. «Not even close», som det heter på nyere norsk. Ikke før nå.

Drøye åtte år etter byggestart for Harstadpakken, med Kanebogen-rundkjøringen som første prosjekt ut, er målet nærmere enn noen gang. Hagebyveien, Rødbergveien, St. Olavs gate, Steinveien og Kongsveien, er alle skumle strekninger som nå er blitt velsignet med trafikksikkerhetstiltak i form av fortau. Ja, det begynner virkelig å ligne noe.

Og den største pakken av dem alle, den har vi altså i vente. I flere år har vi sett konturene av det som en gang skal komme. Og i like mange år har noen av oss, på en dårlig dag, ristet oppgitt på hodet over at sykkelautostraden forbi «Kanebogensenteret» har munnet i en ufremkommelig steinur, bare noen meter lengre inn mot byen. Skal den da aldri bli ferdig?

Men nå er også denne ventetida snart over. For når vinter blir vår, vår blir sommer og sommer blir høst, er det klart for høytidelig åpning av gang og sykkelveien fra Kanebogen til sentrum. For oss som i årenes løp har valgt alternativ rute langs Seljestadveien, betyr det at vi med smått og stort unngår 40-50 potensielt farlige krysningspunkter på tur til jobb i «morgenrushet». Kanskje ikke så merkelig da, at mange venter med lengsel og smerte på å få åpne pakken.

Så er det også sånn, at dette ikke bare er en presang til harstadværinger på to hjul. Like mye er det en gave til fotgjengere som går midt i «gata», påmontert hodetelefoner med støyfiltrering. I langt mindre grad vil de i fremtiden risikere å bli skremt av bøllete syklister som må presse seg forbi.

Også til lettantennelige bilister er dette en håndsrekning. Sjeldnere vil de ha belastningen med å ha oss i veibanen, der vi av og til havner etter å ha blitt drevet på flukt av fotgjengere, dårlig brøyting eller søppeldunker. Vi snakker vinn-vinn. Eller vinn-vinn-vinn, for å si det på den måten.

Men tilbake til Apachen fra 1976. Hva har den med dette å gjøre? Jo, når gang- og sykkelveien blir ferdig i det nye året, så fortjener det en behørig markering. Tør jeg i den anledning foreslå en laaang sykkelparade? I så fall er jeg klar. En mann som med god margin har pushet 50 – på en nostalgisk, original guttedrøm som er nesten like gammel.

Godt nyttår!