Skrevet av Karsten Pedersen, fotballtrener

HIL har startet som forventet. 6 poeng av 6 mulige noe som er en meget god begynnelse. Tøff kamp mot Skjervøy venter.

Jeg så kampen mot Glimt 2, som prøvde å spille som sitt A-lag, men i et lavere gir var hensiktene relativt enkel å lese. HIL sikret seg ved i hele 2. omgang å ligge foran eget mål med de fleste av sine spillere. Kanskje ikke helt nødvendig. Det så ut som man spilte mot et elitelag, man lå kompakt og samlet, noe som sikkert var slik de hadde tenkt og planlagt, så sånn sett fikk de til det de prøvde på. De jaktet utvilsomt på de gode kontringsmulighetene. Glimt kom derfor sjelden inn i bakrommet rett foran HILs keeper. Noen vil kanskje si at det ikke fantes noe særlig med bakrom, og det kan man nok være enig i. Glimt-laget så veldig ungt ut, kanskje var det et juniorlag fra klubbens eget akademi? Men uansett er de en del av avdelinga og kampene mot dem må selvsagt tas på alvor. Før var det vel slik at reservene på A-laget utgjorde en del av 2. laget i kampsituasjonen, men det så ikke slik ut denne gangen. Så det må jo bety at de som utgjør A-troppen fra 16–24 ikke har tilfredsstillende kamparena i Glimt?

Jeg har nylig overvært noen A-lagstreninger i Glimt der tempoet i spillsekvensene imponerte meg veldig. Klart det beste jeg har sett hos norske elitelag. Tempoet fra treningene klarer man å gjenskape i riktig kampsituasjon. Hvordan skal våre lokale seniorlag fremskaffe et høyere kamptempo? Enkel oppskrift i maks fart. Det ligger utvikling i det. Kontringen til Jacob Klæboe Pedersen var jo tatt rett fra læreboka. Strålende.

Fra tribunen funderte jeg på om hvor det skulle være plass til Glimts egne akademispillere på en slik A-trening og i Glimts tropp De jeg hadde sett i to kamper dagen før. Det så rimelig trangt ut rent ferdighetsmessig. Man er godt samkjørte, og de fleste har over snittet gode funksjonelle ferdigheter. Ja, noen absolutt på godt internasjonalt nivå. Fra tribunen ser jeg Patrick Berg og Grønbæk briljere. Nå er jo Patrick sønnesønn til selveste han sjøl, så det er mer enn naturlig at han er virkelig god enn bare middels. Og jeg er så gammel at jeg selv husker Harald Berg i kamper på Blåbærhaugen mot HIL. Mine gamle helter fra HILs A-lag den gang, som utvilsomt var gode, får ha meg unnskyldt, Harald holdt utstilling med ballen i beina fullt på høyde med «nordnorsken», en anerkjent kunstutstilling i landsdelen.

For en fantastisk ferdighetsfamilie de har vært i til sammen nesten 60 år. Min favoritt der var Arild Berg. Han var verken stor, sterk eller spesielt hurtig, men han hadde alt det vi forbinder med individuelle og relasjonelle fotballferdigheter i et såpass omfang og nivå at han hadde løsninger for enhver situasjon. Gode løsninger, som fylte opp tribunen, og med internasjonalt tilsnitt. Det er alltid morsomt å se hvordan de beste klarer seg ut av vriene situasjoner. Han var en slik.

De løsninger som man bedre kan oppdage fra tribuneposisjon. Arild så alt bra bakkenivå med jagende motspillere halsende etter seg når han avanserte oppover banen. Som lekte seg gjennom både ett og to pressledd totalt naturlig og helt uanstrengt. Dessverre ser vi ikke slike typer i dag. Hvor hentet Arild, Patrick, Ørjan, Runar og Harald sjøl sin enorme spilleglede? Jeg tenker at de elsket spillet og orket å leke og spille lenge av gangen.

Jeg lurer ofte på om vi i Harstad satser på feil metodikk når vi jobber med unge spillere. Har man ballen med i alt man gjør, spiller vi nok, instrueres det for mye og treffer man riktig med de momenter man jakter på. Og la oss si at spillerne klarer de momentene som treneren velger å prioritere denne økta. Så er det over i spillet, på slutten av treninga. Og momentene blir fulgt opp fra sidelinja, og kanskje er treneren så trygg at han entrer banen for å demonstrere hva han mener skal skje. Hva så med alle lokale «Messiene», «Mardonaene», «Arild Bergene», «Laudrupene», og alle andre på det nivået som fikk lov å drible på en sånn måte at de fikk sine karakteristiske dribleferdigheter. Og ingen kan vel påstå at de var dårlige pasningsspillere fordi de var gode driblere. De var jo mestre her og. Litt for mange ganger har jeg sett at spillere låses i oppgaver som ikke burde vært gitt. Driblere må stimuleres til å drible enda mer, og den tillatelsen er det treneren som må gi, høylytt og gjentakende.

Som ellers i de fleste miljøene jobbes det ivrig og med passion her i området. Det er det ingen tvil om. Barn og unge blir tatt godt vare på. Men hvorfor tenker jeg at det selvfølgelig er supert med 3 nye poeng for HIL, men samtidig tenker jeg at mangler det ikke noen ferdigheter her? Jo, det mangler og nesten ingen spiller fotball på en naturlig måte. Og hva tenker jeg på da. De klarer å bevege seg med ballen under kontroll på en uanstrengt måte og setter inn små retningsendringer i riktig øyeblikk, de tar lett av press, pasningsalternativene skannes raskt og pasningen kommer på riktig tidspunkt, ikke for tidlig og ikke for sent, de posisjonerer seg korrekt og vender lett opp i midtsonen. Å lese klimaet skal visstnok være av det gode.

Jeg synes som regel alltid at man spiller ballen i støtte altfor mye. Flyten i et påbegynt godt angrep stopper helt opp, og så er det tilbake å starte på nytt. De naturlige ferdighetene kan som alltid bare oppnås gjennom mye spill. Her mener jeg skjæringspunktet alltid ligger i all fotballopplæring. Mye fri spill organisert av spillerne selv med litt praktisk igangsetterhjelp fra voksne kontra organisert, og bare det. Hvordan bli god, eller eksepsjonelt god? Grunnlaget legges først og fremst i aldersgruppa 6–14 år. Her må det spilles og nesten bare det. Å pøse på med øvelser med dertil instruksjon er bommel i bom, uansett. Trenerens hovedoppgave her vil heller være å skape spillglede og introdusere den frie fotballen, og følge opp denne, med ekte interesse. Da får man rikelig tilbakebetalt gjennom spillere med naturlige ferdigheter som går inn i ungdomstida med påført og opparbeidet spilleglede. Og det beste, ha skaffet seg ferdigheter som vil stå seg når man introduseres, og prøver de ut, på høyt nivå. De beste er jo svært god på funksjonelle basisferdigheter. Man har spilt seg god. Spilleglede kommer ikke av seg selv, og sannsynligvis ikke dersom man deltar i kamper med altfor mange spillere involvert.

Det er først da man kan forvente og håpe på, at man kan spille seg oppover i divisjonene med lokalt utdannede spillere. Mikrofotball må komme før makrofotball, sa gamle Liedholm. Altså 4 mot 4 og der omkring, lenge før 11 mot 11. Kontinuerlig ballkontakt og avslutningsmuligheter er noe annet enn en ballberøring hvert 6 minutt som høyre back i 9 mot 9, eller 7 mot 7 for den saks skyld. Fortsatt i aldersgruppa 6–14.

I store mesterskap observerer vi at brasilianske spillere alltid er gode ballbehandler, helt uanstrengt. Kan det være fordi de har spilt mye på sin fritid mens de var ung, og det til og med uten trener til stede? Er det mulig?