Senest i et leserinnlegg i Harstad Tidende 4. mai slår Kåre Nordgård og Rolf Solsvik fast at ”alt liv er forsvunnet” under anleggene. De sammenligner næringssalter fra fisk med kloakk fra mennesker. Kanskje høres det tilforlatelig ut, men ingen ville vel tenkt på å betegne ”utslippene” fra det enorme gyteinnsiget av sild eller skrei som ”kloakk”? Her snakker om langt større mengder villfisk enn laksen som står i norske anlegg.
Kloakkargumentet er retorikk for å vekke vemmelige følelser. Det er synd at debatten om en viktig, subsidefri og lønnsom distriktsnæring skal preges av slike påstander. Det rammer også de tusener av arbeidstakere som lever av å produsere ren og sunn laks, Norges fremste merkevare som er etterspurt i hundre land.
God miljøtilstand
Det er åpenbart flere miljøutfordringer å sette fingeren på overfor havbruksnæringen, men utslipp og forurensning er ikke en av dem. Senest i februar i år offentliggjorde Fiskeridirektoratet sin oversikt som viser at 95% av anleggene langs kysten har tilstandsklasse ”god” eller ”meget god”. Dette framgår av rutinemessige miljøundersøkelser som næringen er pålagt å utføre. Miljøregelverket er svært strengt, ikke fraværende, slik noen ser seg tjent med å gi inntrykk av.
Miljøresultatene er også åpent tilgjengelig på Fiskeridirektoratet sider. Overvåkningen er viktig fordi belastningen på fjordsystemene ikke skal bli for stor. Forskerne ser store muligheter i å øke havbruksproduksjonen i Norge til et nivå som kan bidra til å finansiere en større del av velferdsstaten vår, men det forutsetter selvfølgelig at veksten er ansvarlig.
Havforskningsinstututtet har også forsket på næringssaltutslipp, og slår fast at havbruk i dag ikke utgjør et miljøproblem. Av næringssaltene som følger kyststrømmen står havbruk for omlag 2%. Vannkvaliteten langs norskekysten er god og påvirkes marginalt av lakseproduksjonen.
Vi som bor i nord er så heldige at vi kan se det med selvsyn. Det yrer av fisk og annet liv i fjordene der det er laksemerder, også av kval som i ukesvis boltrer seg i matfatet oppunder jul. Til overmål etterlater kvalen seg store mengder ”utslipp” av maten den finner i fjordene. De samme fjordene tåler dette også, fordi det utgjør en del av det marine økosystemet.
Konkurransefortrinn
Norge har et fantastisk konkurransefortrinn gjennom å ha en kystlinje som er svært godt egnet til å drive havbruk. I tillegg er dette en matproduksjon som skårer best på klimagassutslipp, lav arealbruk, effektiv fôrutnyttelse og sunne matprodukter når man sammenligner med annen type husdyrproduksjon. For sammenligne må vi gjøre. Mat må vi ha, og det er ikke vilkårlig verken for miljøpåvirkning eller egen helse hva vi setter på matbordet. Effekten er dobbel, fordi du ved å velge fisk kanskje bytter ut et måltid som er mindre klimavennlig og mindre sunt.
Likevel, påstandene om forurensning vil komme opp på nytt. Det er kanskje det samme som med myten om antibiotikabruk. Mange tror fortsatt at medisinering med antibiotika er et problem i laksenæringen, men sannheten er at det knapt benyttes i produksjonen lenger. Takket være vaksiner og god fiskehelse er antibiotikabruken praktisk talt null. Åpne statistikker dokumenterer dette. Men myten lever.
Fremtidsrettet
I dag står havbruksnæringen for stor verdiskaping og arbeid til over 20.000 mennesker langs kysten, inkludert store og små leverandørbedrifter. Næringen har gode utsikter. I en tid da det er behov for økt matproduksjon og nye næringer etter oljen, forstår både lokal- og rikspolitikerne at det å tilrettelegge for havbruk er fremtidsrettet.
Det er samme konklusjon som man har kommet fram til i FN og FAO. Trenden er global. Utfordringen til oss som sjømatnasjon er å sørge for at veksten skjer på en ansvarlig og bærekraftig måte. Det innebærer også bærekraft for de mange lokalsamfunn langs kysten.
