Idrettspris, ildsjelpris, næringspris, kulturpris, renholdspris, seire ved å dele-pris. Det finnes en pris på de aller fleste områder. Og flere blir det. Kategorien «Priser i Norge» vokser seg stadig større, og man kan saktens spørre om det ikke snart er nok? Er ikke jungelen nå så tett at den ene prisen slår beina under den andre? Er vi i ferd med å vanne ut det som egenlig var intensjonene med denne typen utmerkelser? Jeg mener svaret er nei.

Gulrot

Formålet med å opprette priser er flerdelt. Én hensikt er  rett ut sagt å henge en gulrot foran nesen på folk. Bruke denne type belønning som et incitament, et virkemiddel, for å få oss til å yte en ekstra innsats. Ikke alle lar seg påvirke av det, men heldigvis er det også mange som gjør det. Jeg skriver heldigvis, fordi jeg mener det er sunt at vi spikrer høyt opp på veggen noen motivasjonsfaktorer. Belønninger som vi kan strekke oss etter. Det gjelder i arbeidslivet, like mye som det er viktig for dugnadsånd og engasjement i idrettslaget.

Så kan man saktens innvende: Hva gjør dette med motivasjonen til dem som aldri kommer i posisjon til å kunne få en pris? Med fare for å bli oppfattet som naiv, velger jeg å svare «mye» - i positiv forstand. Hvis ikke misunnelsens kraft har festet et altfor stramt grep, er jeg sterk i troen på at de aller fleste evner å la seg inspirere og motivere.

Menneskets drivstoff

Én av de viktigste, ja, kanskje til og med den aller viktigste grunnen til å dele ut priser, er det faktum at ros og anerkjennelse er drivstoff for oss mennesker. Og skal vi gå på høyt turtall i samfunnets tjeneste, må vi også tilføres næring. Alle trenger et klapp på skulderen, og alle setter pris på å få det. Ingen er for små eller for store til å roses, og overraskende ros huskes og kan klinge i ørene lang tid etterpå.

De mange prisene som ble ramset opp innledningsvis, er eksempler på menneskelig bensin, eller diesel om du vil. Nettopp derfor er det viktig at vi har dem. Alle som én.

Men vel så viktig er den indirekte effekten de gir. Det er hevet langt over tvil at anerkjennende tilbakemelding gjør noe med selvtillit og selvfølelse hos oss alle sammen. Å få skryt gjør godt. Bryt sammen og tilstå. Innrøm det. Det er naturligvis ikke for ingenting at motivasjonspsykologien for lengst har satt opp anerkjennelse som et sentralt psykologisk behov.

Viktig pris

I slutten av januar, nærmere bestemt under Harstadkonferansen den 23. januar, skal Harstad Profileringspool dele ut Seire ved å dele-prisen for 16. gang. Dette er en høythengende pris som tildeles noen som sterkt har bidratt til by- og næringsutvikling i Harstad. I 2013 gikk prisen til Knut-Eirik Dybdal for hans ukuelige pågangsmot, entusiasme og utholdenhet i jobben med å skape noe nytt og spektakulært i form av verdens nordligste etapperitt på sykkel, Arctic Race of Norway. At det var en verdig prisvinner, er udiskutabelt. Likeså det faktum at prisen har virket etter sin hensikt når det kommer til videre engasjement og stå på-giv. Og tar vi en kikk på listen over tidligere vinnere, finner vi raskt fellesnevneren: Med unntak av Steinar Hansen og Kjell Joachimsen (1999) og Geir Tore Hokland (2004) som alle er gått bort, har samtlige prisvinnere den dag i dag et brennende engasjement for å bidra og utvikle samfunnet de er en del av.

Kom med innspill

Seire ved å dele-prisen er dermed et godt og synlig bevis på at slike utmerkelser har langvarig verdi og er av stor samfunnsmessig betydning.

I Harstad Tidendes onsdagsutgave gikk juryleder Bjørn Isaksen og leder i Harstad Profileringspool, Trond Strøm Hansen, ut og ba om innspill til verdige kandidater til prisen for 2014. Ta dem på ordet, og la det være ditt bidrag til å gi noen der ute påfyll av menneskelig drivstoff.

En glede i livet

Så er det naturligvis sånn at flere priser oppstår som et resultat av noens ønske om egenprofilering. Ønsket om å få sin firmalogo eksponert i en hyggelig feelgood-kontekst. Men la ikke dette overskygge det faktum at det i bunnen ligger et vaskeekte ønske om å gi anerkjennelse til noen som fortjener det. Et oppriktig ønske om å glede noen. Og da er det som Lord Philip Chesterfiel så treffende har uttrykt det: «De fleste kunstarter krever langvarig studium og trening, men den mest verdifulle av dem alle, kunsten å glede andre, krever bare et ønske om å gjøre det.»

Sammen med ulike aktører i harstadregionen, har Harstad Tidende i flere år vært delaktig i priser som spenner fra nærlingsliv til kultur, via idrett og ildsjel. Det skal vi fortsette med. Med begrunnelse i det som allerede er skrevet, men også med solid forankring i Arnulf Øverlands dikt «En hustavle»:

Det er en lykke i livet

som ikke kan vendes til lede:

Det at du gleder en annen,

det er den eneste glede.

God helg!