Vi fødes, gror, visner og dør. Hele livsløpet bærer med seg minner. Men livsfasen ‘barndom’ er vel den som i sterkest grad bygger identitet, personlighet og evne til samfunnsbidrag.
Kritiske spørsmål
Hvilken barndom bygger vi for våre barn? Det er et viktig spørsmål å stille seg, enten du er forelder, politiker, lærer, kjøpmann, ordfører, rådmann eller prest. Vi kan alle spørre oss selv om vi gjennom samfunnsfenomenet ‘barndom’ virkelig makter å skape en lokal grobunn for menneskelig og samfunnsmessig vekst? Videre kan hver og en spørre seg om vi gir våre barn den muligheten vi selv fikk til å gro og vokse? Klarer vi å skape gode forhold for familien som er barnets rede? Dette er meget aktuelle spørsmål å kritisk stille seg, i enhver tidsepoke, men kanskje spesielt akkurat nå.
Byskolekretsen
I en mellomstor by i nord vokser barn opp. Stadig flere vokser opp akkurat her, i sentrum. Og nettopp sentrum er jo byens bankende hjerte. Der tradisjonen til stedet ligger i gamle bygg og fasader, og i historier som besteforeldre kan gjenfortelle. Byskolekretsen øker, mens den gamle jugendskolen stille ser på. Kretsen øker raskt, uten at vi voksne har gitt barna nok plass nettopp til vekst, det er min påstand.
Barna går på skolen sin, de vandrer gjennom kirkeparken hver dag, ser på isen på sølepyttene, løper ned kirkebakken og vinker lekent til en ny venn som kommer gående. Et nytt barn som nå er i ferd med å ha funnet en slags ro i ny skolevei. Og håper ‘det nye’ forblir - og transformeres om til en mer hverdagslig ro. For denne skoleveien blir etter hvert fylt av vennskap, av latter, av undring, av grubling og av forsiktig forelskelse. Skoleveien blir strødd med minner, minner som bringer akkurat dette barnet videre og ut i en større verden.
Den store verden
Og der i den store verden, er det at barnet blir den voksne, den ansvarlige og den som tar beslutninger – over oss. Som da er gamle og utenfor maktens rom.
Har vi da gitt barnet tro på et velferdssamfunn? Der de kjenner en forpliktelse til å ta vare på hverandre, og kanskje også på oss? Eller har vi gitt dem opplevelser av at voksne taler egen sak, ikke barnas og ikke de eldres, men tallenes sak – der effektivitet, lønnsomhet og økonomiske løsninger vant. Der humane-, kristne- og felleskapsverdier tapte.
Kanskje har de nå kun minner om en flyktig strevsom barndom i barnehager i stadig omstrukturering og flytting.
Kanskje har de minner om dårlige og vekslende skolebygg, kalde garderober, uappetittlige gamle toaletter, en urolig og lang skolevei med mindre energi til læring og med manglende tilhørighet til nærmiljø? Jeg undrer meg over akkurat dette. Vi er flere som undrer oss.
I have a dream
«I have dream», sa Martin Luther King i 1963. Drømmen om et likeverdig samfunn, var, og er, en viktig drøm. Drømmen om en god barndom er også en viktig drøm.
I Harstad må vi nå stoppe opp og tenke. Vi må spørre oss de basale spørsmålene på nytt. Kjernen i denne saken kan summeres opp i spørsmålet om det finnes en midlertidig barndom? En barndom der stadig flytting av viktige barneinstitusjoner vitner om en ikke overskuelig midlertidighet. Det spørsmålet vil jeg gjerne stille til byens politikere, til de som sitter i maktens rom og til de som former fremtiden. For stadige endringer i hverdagen og i skolekonteksten - i tilhørighet, det er et tegn på at noen hevder at nettopp en barndom er midlertidig. Noe den selvsagt ikke er. Den er endelig og uforanderlig.
Strukturelle endringer i andres barndom skal man ta i med nennsomme og kloke hender. Det gjenstår å se om byens barn nå får muligheten til å leve sin ‘barndom’ i fred, eller om de på nytt skal flyttes rundt, busses inn og ut, som om de var transportgods på reise. Deres reise heter ‘livet’ og det leves kun én gang.
Kjære politikere: «Vær attraktiv hele livet!» Gi barna våre en trygg og stabil barndom. Vedta oppstart av ny byskole – og det må skje nå. For barndommen kan ikke settes på vent til neste politiske dans.