LESERINNLEGG:

Det er mange kampanjer for tiden. #MeToo, #JegErHer og #SiDet og Nrk serien kroppen min eier jeg. Bakgrunnen for disse kampanjene er riktig og viktig. Overgrep, psykisk og fysisk vold, mobbing og krenkelser skal tales i hjel og ikke ties i hjel, det er viktig å få hjelp tidlig, uavhengig om du er barn eller voksen. Konsekvensene av ubehandlede traumer er store og ofte livsvarig ødeleggende med uheldige helsemessige konsekvenser både psykisk og fysisk.

Så vi er på riktig vei med informasjon, kampanjer, forskning og kunnskap. Barn som vokser opp i dag og er utsatt, har heldigvis en mye større sjans til å få hjelp komme seg ut av det og bearbeide det enn det var tilfelle for få år siden. Aldri har fokuset vært større og det er uendelig viktig. Men fremdeles er det mye jobb igjen, for enda i dag er det mennesker som burde se og forstå, som ikke ser det før de tror det.

Det er vanskelig å snakke om, det er vanskelig å erkjenne og det er vondt. Men vondest og vanskeligst er det for den som står på andre siden og skal fortelle, som skal bruke ord som er vonde og vanskelige. Som skal åpne på skammen, som kanskje har truslene, slagene, og bildene gående i hodet, fordi de ikke klarer springe fra de. Åpne på sår som ligger der helt ferske, eller med en stor klumpete rur på seg og arr som aldri helt har grodd.

Men det helt essensielle for å kunne snakke, er att det er noen der som hører, som ser og kan hjelpe. Noen du stoler på, noen som kan være den ene.

Å det kan være deg, det kan bli deg!

Du vet det kanskje ikke før du står i det. Kanskje har du en jobb som tilsier att du kan havne i den situasjonen og er litt forberedt, kanskje har du ett kurs, kanskje brenner du for det å har lest deg litt opp på fritiden, kanskje er du utdannet nettopp for å høre. Men det kan også være deg som nabo, trener, venn eller kollega. Du kan være den ene barnet eller den voksne søker støtte og hjelp hos.

Og jeg vil på bakgrunn av mine erfaringer si noe om hvor enkelt det kan være og hvor lite som skal til for å egentlig være den ene når du først står i det og skal/kan hjelpe. Det er ikke rakettforskning, det er ikke så uoverkommelig som det kan virke, vi krever ikke så mye som mange kanskje tror. Men att det kan være vondt og vanskelig, ja det skal jeg ikke legge skjul på. Men tro meg når jeg sier det er vondt og vondere for oss.

Det handler kort og godt om det jeg kaller de fire T`ene. Tid, Tillit, Trygghet og å Tåle. Uten det kan det være vanskelig å åpne opp for skammen og smerten. Og vi som er overlevende er veldig bevisste og ofte gode på å lese kroppsspråk, og se ann hvordan forholdene er for å kunne fortelle. Så om du plutselig står i en slik situasjon der ett barn eller en voksen har valgt å åpne opp, så ta det som en tillitserklæring og møt mennesket med gjensidig respekt. Du er valgt nettopp fordi du er den du er. Bare husk Tid, Tillit, Trygghet og å Tåle, da kan du hjelpe mye, mer enn du tror.

Å hva gjør du så videre etterpå, når du har fått vite?

Om du jobber i ett system som skal håndtere disse historiene, enten innen psykisk helsevern, somatisk helsevern, politi, barnehage, skole, barnevern etc. så har dere rutiner på hvordan hjelpe videre. Men glem aldri viktigheten av at det var nettopp DU som fikk vite, og følg gjerne mennesket ett godt stykke inn i videre hjelp om du har mulighet til det. For DU betyr noe og kan være en livsviktig støtte for den som valgte å fortelle. Og av personlig erfaring etter 12 år i det psykiske helsevesenet så er det ikke lett å få god nok hjelp, og man blir møtt med mange holdninger og kommentarer som ikke er gode å ha med seg videre, og man kan lett gi opp. Da er det godt å ha en du stoler på, en som kan støtte deg og være der for deg, med på veien til rett god hjelp er mottatt uavhengig av hvilken hjelp det er vedkommende trenger.

Er du privatperson som venn, mor/far, trener etc. så gjelder de samme ønskene hos deg, følg vedkommende på veien, være en støtte på en kronglete lang og vanskelig vei. Du som privatperson har kanskje en større mulighet til å være med på veien mot riktig hjelp lengre, fordi du ikke er pålagt jobb relaterte pålagte retningslinjer. Vit at DU er valgt for en grunn. Du er for vedkommende den ene. Og det kan være, føles som og er ett stort ansvar, som krever mye av deg. Du vet kanskje ikke hvor du skal gå, hvilken hjelp trengs og finnes og hvor du skal henvende deg. Men der finnes alltid en vei. Og er du usikker, så spør du aldri forgjeves. Under vil jeg liste opp noen nasjonale telefonnummer du kan kontakte, om du står i den situasjonen at du ikke vet hvor du skal henvende deg videre, for å kunne hjelpe mer enn å være tilstede og lytte.

Og er du som leser dette utsatt, og trenger hjelp og føler du har ingen som ser deg. Du kan bruke de samme telefonnumrene. Søk hjelp nå, du er verdt det, Alltid!

Alarmtelefon for barn og unge 116 111Kors på halsen 800 333 21Bekymringstelefonen Voksne for barn 810 03 940Dixi ressurssenter mot voldtekt 224 440 50, 930 580 70Incesttelefonen 800 570 00Mental helses hjelpetelefon 116 123Politi 112Medisinsk nødhjelp 113

I tillegg har alle kommuner tilknytning til Ambulante akutt team som kan hjelpe i en overgang og akutt fase, disse kan også gi råd og veiledning til deg som medhjelper/pårørende. Disse har lokale nummer. I Harstad og Omeng er nummeret: 770 159 27.

Så kan jeg godt være med på debatt om jeg tror Norge og hjelpeapparatet er klare til å ta imot alle historiene som nå kommer frem, for mørketallene har vært, og er fremdeles store. Og slik fokuset er i dag, vil det forhåpentligvis det være enklere å få hjelp, bli sett og hørt tidligere i fremtiden. Men det kreves økte økonomiske bevilgninger både lokalt og nasjonalt, og bemanning utfra faktiske hjelpebehov. Økt kompetanse og bevisstgjøring i alle ledd i behandlingskjeden.

Pr i dag har ikke voksne med komplekse traumer i Nord Norge en reel behandlingsplass. Viken senter er dessverre ikke ett reelt alternativ for mange, eksklusjonskriteriene er mange og dessuten 2 års ventetid på altfor få plasser. Det skapes svingdørspasienter slik systemet er lagt opp til i dag med behandling lokalt, og ikke regionale senter. For det er ikke nok kompetanse, tid og ressurser. Når menneskeliv utelukkende blir talt i kroner og øre så sier det seg selv hvem som er tapere, vi som ikke kan bidra økonomisk med å gi tilbake ved å være i jobb, vi som trenger mye og lenge hjelp. Men vi har ikke valgt det selv, dette er noe vi er påført av andre. Jeg håper det står bedre til for barna og de unge som nå vil søke hjelp. Men jeg frykter det ikke gjør det. Men kunnskap er makt, og der er bevegelse i riktig retning på noen områder, små dråper, men det går uendelig sakte og er ikke nok.

Norge er ikke klar. Men DU kan være klar, og være den ene som redder liv. Det handler om å legge til rette for Tid, Tillit, Trygghet og å Tåle.

Monika Sørensen