LESERINNLEGG:

Vi nærmer oss valgdagen, og alle legger fram eget partis fortreffelighet og andres utilstrekkelighet. Personlig mener jeg at dette valget er et klart verdivalg. Vi bor i dag i et av verdens best land å bo i, og Arbeiderpartiet som jeg er medlem av har vært det statsbærende partiet i det meste av etterkrigstiden. Det er bygd sterke felleskapsgoder innen helse og utdanning, med små forskjeller like muligheter og en modell med trepartssamarbeid i arbeidslivet som skaper forutsigbarhet. De siste fire år har utviklingen gått i feil retning.

Høyre/Frp regjeringen gikk til valg på avbyråkratisering og jakt på tidstyver i offentlig sektor. Det er noe alle kan stille seg bak, men virkeligheten blei noe helt annet. Aldri har det blitt skapt så mange tidstyver i løpet av en stortingsperiode, de fleste i form av sentraliserende reformer som kommunene har brukt utrolig mye tid og ressurser i form høringer, utredninger, forhandlinger og folkeavstemminger, og aldri har byråkratiet sentralt økt med en hastighet som nå. Vi bruker ca en halv milliard mer i året på å lønne Frp-og Høyreregjeringens byråkrativekst.

De siste fire årene har det sneket seg inn en form for dobbeltkommunikasjon som er mer egnet til å villede enn til å veilede. Regjeringen lanserte en kommunereform som de sa skulle være en demokratireform. Regjeringens mål var å redusere antall kommuner til rundt hundre, noe som ville redusert antall valgte lokalpolitikere fra ca 11000 til 2500, og som ville ført til færre som jobber for lokal utvikling i distriktene, samt at makta ville blitt overført fra politikere til administrasjon. Det var i ferd med å bli en byråkratireform.

For noen kommuner var sammenslåing rett medisin, andre bestemte gjennom folkeavstemming og eller politiske vedtak at det ikke var riktig å slå seg sammen. Disse demokratiske rettene til selvbestemmelse respekterte ikke den blåblå regjeringen. De ønsket heller at en håndfull utvalgte skulle sitte i Oslo og tegne nytt kommunekart. Den harde linje i kommunereformen bunner i det faktum at det er kun i store kommuner at kommunale tjenester kan konkurranseutsettes og privatiseres. Måten kommunereformen blei gjennomført på gjorde den til den største tidstyven i kommunal sektor den perioden. Frp, Høyre og venstre ser jo også ut til å ville videreføre kommunetvangen om de får fortsette i regjering. Jeg sitter igjen med en følelse av at den blåblå regjeringen er ikke de små kommunene sin venn.

Så har vi Politireformen. Vi har en justisminister som holder fanen høyt og sier at det er blitt flere politifolk og aldri har de vært brukt så mye penger på politi, samt at de kan ikke ansette politi fortere enn de utdannes. Dette er ikke riktig, for jeg vet at der går mange ledig nyutdannede politifolk som ikke har fått jobb, og det er for at pengene er ikke brukt på operative politifolk, men på byråkratiet i politiet på sentrale steder, og mest i Oslo (politidirektoratet). Selv politiets egen fagforening ser ikke at der er kommet mer synlig politi.

Både statsminister, helseminister og finansminister hevder at helsekøene er redusert, men PhD-kandidat Per- Arne Holman ved avdeling for helseledelse og helseøkonomi har studert tallene fra Norsk pasientregister sammen med Marit Halvorsen, professor i offentlig rett. De mener at endret registreringspraksis og rydding i tallene er hovedforklaringen bak de fine tallene.

Jeg skal forsøke å forklare det enkelt. Spesialhelsetjenesten har krav om innen 10 dager å vurdere henviste pasienters behov og gi en dato for når nødvendig helsehjelp skal starte. Dersom sykehuset ikke klarer å gi time innen fristen blir det registrert som fristbrudd med mulige økonomiske konsekvenser.

Dersom ventetiden blir registrert som avsluttet på første konsultasjon på poliklinikken forsvinner pasientene fra ventelistestatistikken, selv om de fremdeles venter på konkret behandling. De som skal opereres havner i stedet på en intern venteliste som bare er synlig for sykehuset.

Det blir i dag brukt mye ressurser på å kalle inn til en første konsultasjon for å få pasienter ut av køen, og flere pasienter blir vurdert som «uklare tilstander».

Systemet garanterer en første konsultasjon, men ikke et tidspunkt for behandling, og dagens regler for ventelisterapportering skjuler faktisk ventetid i behandlingsforløpet.

Når så pasientene oppdager at den lovede ventetiden var til «å hilse», ikke helse, er det nok mange som føler seg lurt.

Helsevesenet blir altså oppmuntret til en uheldig praksis for å nå politiske mål. Dette er med på å skade tilliten til norsk helsevesen.

Arbeiderpartiet lovte i 2013,  12 milliarder kroner i økning i sykehusbudsjettene for inneværende stortingsperiode. Høyre gikk da ut med samme løfte.

Høyre/Frp regjeringen mangler nær 3 milliarder kroner for å innfri sine løfter om vekst for sykehusene. De har heller brukt det på skattelette for de rikeste i landet vårt. Samtidig avslører fagbladet «Dagens medisin» at sykehusene har over 160 000 pasientavtaler uten at behandling blir gitt innen fristen, og at dette ikke går fram av de offisielle ventelistetallene.

I Norge skal vi ha trygghet i arbeidslivet, trygghet for at barna lærer og har det bra på skolen, trygghet for at vi får rask og god behandling når vi blir syke eller når vi blir gamle og trenger hjelp.

Skal vi få dette til må vi løse de viktige oppgavene sammen og prioritere skole, helse og eldre framfor skattekutt til de som har mest fra før.

Dette får vi til med å omfordele, men skatteøkning vil kun være for inntektsgruppen 6- 700 000 og oppover.

Arbeiderpartiet er ærlige på dette, men de blåblå sier bare at vi kan ikke bruke oljepenger som vi har gjort, men vi skal fortsatt gi skattelette. De sier ikke at da må det gå ut over kommuneøkonomi og tjenestetilbud i kommunene.

Med Arbeiderpartiet sitt statsbudsjettforslag ville Kvæfjord hatt 1,44 millioner mer å rutte med i 2017.

Dette valget er et verdivalg. Godt valg.