LESERINNLEGG:

Atter et vellykket festspill er over. Og hva var høydepunktene i år? For meg var Jo Strømgrens A Doll’s House ett av dem, nettopp fordi stykket overrasket og var nytt og annerledes i forhold til andre oppsetninger av Et dukkehjem jeg har sett. God scenekunst skal ikke bare gi et gjensyn og «gjenfortelle» en kjent tekst, men være en nyskaping. Og det var nettopp det A Doll’s House var. Forventningene mine var dans, fart og vitalitet. Jo Strømgren Kompani er jo tross alt et dansekompani. Istedenfor dette fikk man en forestilling der det var fokus på ufrie og hemmede mennesker i altfor trange omgivelser. Ikke en eneste dans forekom. Til og med tarantelladansen var fjernet.

Derimot var det mye kryping og ufrie bevegelser. Karakterene fremsto dessuten som typer og marionetter mer enn individer, der de spilte sine roller i et trangt og innestengt univers. Nora var så til de grader innelukket og bundet til hjemmet (eller bunkersen som det også ble kalt), at man formelig så hvor tungt hun hadde det. Dukkehuset var altfor lite, personene måtte bøye seg og krumme nakken når de gikk inn og ut av dørene der. Møblene var så dukkeaktige små at kroppene måtte tvinges og presses til bestemte stillinger. Alt var smått her, og Helmers smålighet får gro i disse omgivelsene. Nora og Helmer spilte sitt skuespill overfor hverandre, og replikkene som ble framsagt var nettopp replikker og ikke samtaler mellom frigjorte og autentiske mennesker. Nora har i dette stykket sannsynligvis kunstnertalenter, men hun maler bare små og ubetydelige bilder som ingen får se. Forestillinga får fram at også Helmer er skadet (konkret ble han skadeskutt av Krogstads pil). Han er også et resultat av samfunnets kjønnsrollemønster og altfor snevre rammer. Doktor Rank framstilles som ekstra syk og gammel. Hostende, haltende og døende beveger han seg krokbøyd gjennom stykket. Atmosfæren i det helmerske hjem er ikke til å bli frisk av, snarere tvert imot. I likhet med flere, har også han skjult sitt egentlige jeg. Når han avslører sine følelser for Nora, med et påfølgende klamt favntak, oppfattes dette bare som meningsløst.

Forestillinga får fram at Noras og fru Lindes skjebne har mange likhetstrekk. Fru Linde har også levd et liv i ufrihet. Hun har vært fullstendig selvutviskende og oppofrende, levd for andre og ikke for seg selv. (Konkret i stykket: bøyd over postkassen). Hun har vært innestengt og tvunget til å forsake egen lykke. Samfunnet begrenset også hennes liv. Stykket får godt fram at hun nå tar tak i eget liv og ønsker endring, akkurat som Nora.

Og hva klarte denne forestillinga å få fram som andre ikke har klart? Jo, i større grad enn andre bearbeidinger har denne fått vist at ikke bare er det helmerske hjem sykt, ødeleggende og undertrykkende, men at under ufrihet og tvang kan ingen mennesker bli lykkelig eller hel. Gamle tradisjoner og konvensjoner ikke bare begrenser oss, men gjør folk ufrie og selvutslettende. Først når Nora går og tar radioen (det vil si musikken) og malerpenslene sine med seg, kan hun realisere og utvikle seg, både som menneske og mulig kunstner. For heller ikke kunsten trives under tvang og trange kår. Slik viser Jo Strømgren at Henrik Ibsens Et dukkehjem både har en evig aktuell tematikk om det ufrie mennesket, og en tematikk som kan knyttes opp mot årets festspill i Harstad med dets perspektiv på Arktis og kunsten til folket og urbefolkninga her, som heldigvis Maria Utsi har løftet fram.