I januar 2012 bidro den lokale kampanjen Invester i Trygghet sterkt til å sikre politisk flertall for Harstadpakken. Som en av initiativtakerne til kampanjen tar jeg derfor en del av æren - eller skylden - for politikernes omgjøringsvedtak av 26. januar 2012 og for at Harstadpakken ble en realitet. Det kommer an på øyet som ser.
Mitt personlige engasjement for Harstadpakken kom ut fra erkjennelsen av at:
Harstad trenger bedre og tryggere veier for gående og syklende.
Harstad trenger en betydelig bedring av kollektivtilbudet.
Harstads veinett må dimensjoneres for og tilpasses vår tids bilpark, ønskede trafikkmønster og planer for revitalisering av sentrum.
Alle disse momentene henger sammen og de inngikk da også i den konkretiserte vegpakken – Harstadpakken - som ble presentert for byens innbyggere i perioden 2011-2012.
Alliansen
Den sammensatte gruppa av enkeltpersoner som lanserte kampanjen (på Facebook, gjennom lokalaviser, i fakkeltog) fant støttespillere i folket blant yrkesaktive, småbarnsfamilier, pensjonister og studenter. Vi fikk også tydelig støtte fra enkeltpolitikere og flere representanter for byens næringsliv.
Disse siste alliansepartnerne så på Harstadpakken som en nødvendig og kjærkommen vekstimpuls for vår by og de fryktet (med god grunn) at et definitivt nei til Harstadpakken også ville føre til at et tyvetalls større planlagte prosjekter i Harstad havnet rett i skuffen.
Kompromisset
Ingen av kampanjens medlemmer så med glede på utsiktene til å betale bompenger som en del av Harstadpakkens finansiering. Etter mange diskusjoner landet vi likevel på en pragmatisk aksept for 60% bompengefinansiering, vel vitende om at det lå som et tydelig krav for at Harstad skulle komme inn på Nasjonal Transportplan (NTP), dvs. en betingelse for å utløse de statlige, fylkeskommunale og kommunale midlene (ca. 40% av totalrammen).
Det avgjørende for oss ble å sikre en historisk oppgradering av Harstads trafikale infrastruktur eller - slik kampanjens slagord formulerte det - å investere i trygghet.
Det egentlige luftslottet
Det hører med til historien, og kommunevalget i 2011, at Fremskrittspartiet fikk stor oppslutning for sin populistiske Nei til bompenger-linje. Høyre, med en tydelig Harstadpakke-tilhenger Helge Eriksen i spissen, led samtidig et bittert valgnederlag.
Mye har vært skrevet om Venstre og Senterpartiet, partier som i 2011 gikk til valg på bompengemotstand, men som senere ombestemte seg og var avgjørende for omgjøringsvedtaket av 26. januar 2012. Etter min mening sto FrP her for den største bløffen og dette poenget er underkommunisert: både før og under valgkampen lovte de Harstads befolkning en alternativ og fullgod ”Harstadpakke”, uten bompenger og med store statlige tilskudd.
Hvis det er én ting man med sikkerhet kan slå fast i ettertid, så er det at slike lokale vegpakker ikke finnes, verken i Harstad eller i landet for øvrig. Og dette gjelder selv med en regjering der både finans- og samferdselsministeren kommer fra Fremskrittspartiet.
Innrømmelser
Nå som den finansielle statusen for Harstadpakken er gjort kjent, noen år inn i prosjektperioden, nøler jeg ikke med å komme med en personlig innrømmelse. Jeg har undervurdert risikoen for kostnadsoverskridelser, både når det gjelder enkeltelementer i Harstadpakken og med tanke på pakken i sin helhet, dvs. i et sluttscenario der alle de først forespeilede elementer blir realiserte.
Ansvaret for overskridelsene må andre påta seg. Før jul deltok jeg på informasjonsmøtet i regi av Statens Vegvesen, Troms fylkeskommune og Harstad kommune, de tre organisasjonene som har vært representert i Harstadpakkens styringsgruppe. Jeg opplevde orienteringen fra Statens Vegvesen som oppklarende.
Regionvegsjef Naimaks presisering av hva en porteføljestyring av et veiprosjekt innebærer og hans forklaring av hvordan prissettingen av totalprosjektet faktisk kan påvirke anbudsprosessen og prosjektets endelige totalkostnad, gjorde bildet mer sammensatt enn ved første øyekast.
Av de fra styringsgruppa som tok selvkritikk, var regionsjef Naimak også den mest konkrete. I tillegg til å nevne en rekke uforutsette faktorer, som alle hadde bidratt til å fordyre delprosjektene hittil, måtte Naimak erkjenne:
- Vi har nok regnet noe feil.
Unnlatelsessynden
Det mest kritikkverdige forholdet, som hele styringsgruppa må ta ansvaret for, var å unnlate å informere befolkningen om at 304 millioner manglet i finansieringen av den presenterte Harstadpakken helt fra starten av, før behandlingen i Stortinget (19.06.14) og før første spadetak var tatt.
Jeg var selv en av de som aktivt brukte informasjonsbrosjyrene/PDFene utarbeidet av Statens Vegvesen og jeg var blant de veldig mange som manglet kjennskap til ”kuttlisten” som ble utarbeidet av styringsgruppa. Føringen av et enkelt og for de fleste utilgjengelig møtereferat var ikke god nok kommunikasjon, gitt hvor vesentlig denne informasjonen var.
En endret bestilling
Det er viktig å huske at kostnadene for enkeltprosjekter i Harstadpakken gikk vesentlig opp som følge av endrede bestillinger. Dersom man, sikkert av gode grunner, endrer ordren fra ei rundkjøring i Kanebogen til to, ja da blir det faktisk langt dyrere.
Og dersom Harstad kommune, som følge av ny skolestruktur, velger å gå for ”Samakrysset Supreme” istedenfor den først bestilte ”Samakrysset Light”, ja da går også kostnadene opp vesentlig (kanskje de til og med overstiger de påståtte besparelsene ved å legge ned fem nærskoler, men den historien fortjener en egen tekst).
Det finnes flere eksempler på slike tilleggsbestillinger underveis, og jeg skal være forsiktig med å kritisere avgjørelsene som sikkert er tatt ut fra reelle behov og faglige betraktninger. Men det er ingen tvil om at både styringsgruppe og de politikerne som har vært involvert i forbindelse med godkjenningen av disse endringene burde kommunisert utviklingen i porteføljestyringen av Harstadpakken bedre.
Miljøaspektet
- 4 av 10 vegpakkekroner går enten til nytt kollektivtilbud eller til nye veier for gående og syklende. Slik lød et av våre mest effektive argumenter i kampanjen for Harstadpakken. Dersom den endelige Harstadpakken – med eller uten tilleggsfinansiering - viser en helt annen fordeling i favør av rene tilrettelegginger for bilen, da vil dette være en stor skuffelse.
Jeg setter også spørsmålstegn ved lovligheten av dette, ettersom en del av de statlige midlene er bundet opp i slike grønne tiltak. I denne konteksten er det skremmende å høre hvordan enkelte politikere med letthet tar til orde for simpelthen ”å kutte kollektivdelen”. Det vil være et klart brudd på forutsetningene og må ikke skje.
De med dårligst råd
For de med dårligst råd vil alle prisøkninger, enten det gjelder bolig, strøm, mat, forsikring eller bompenger, ramme spesielt hardt. Vi trenger ikke reise ut av landet for å se at det er noe fundamentalt galt med den store samfunnskontrakten, all den tid forskjellene økes, i Harstad og i landet for øvrig.
Denne store debatten tar vi alt for sjelden og jeg utfordrer de som virkelig bekymrer seg om dette til også å bringe inn faktorer som virkelig skaper fattigdom i en globalisert verden: lønnsforskjeller, sosial dumping, skattepolitikk, boligpolitikk, distriktspolitikk, deregulering, finansspekulasjon og privatisering.
Men slike betraktninger blir jo fort for kjedelige i kommentarfeltene på sosiale medier eller for de som kun snakker med store bokstaver.
Sluttspillet
For de aller fleste familier i Harstad er en månedlig bompengekostnad på 648 kroner per bil heller ingen bagatell, og en økning til 1024 kroner per måned per bil vil folk flest definitivt merke. Igjen gjelder prinsippet om at økte bompenger og økt lokal egenfinansiering utløser statlige midler (tilleggsbevilgning anslått til 180 millioner). Og motsatt, innenfor dagens regime: Ingen økning i bompengesatsene betyr intet mer fra Staten.
Jeg har stor respekt for de av våre lokale folkevalgte som nå mobiliserer for at alle de forespeilede elementer i Harstadpakken blir gjennomført.
Da tenker jeg på de samme politikerne som ifølge Harstad Tidendes førstesideoppslag (av 26.01.17) ”trosser folket”.
Maken til tendensiøs bruk av en nettbasert spørreundersøkelse skal man lete lenge etter og jeg mener både saken og folket fortjener en mer profesjonell journalistikk i en så viktig sak for byen.
Går og sykler mer
Det er ingen tvil om at våre sentrale myndigheter kan og bør presses i en komplisert sak der flere ting er sant samtidig.
Vi står i en situasjon der folk i vår by nå beviselig og som direkte konsekvens av Harstadpakken går mer, sykler mer, samkjører mer og kjører mer el-bil. Resultatet blir alt annet enn et luftslott. Vi får en renere by, en mer utslippsvennlig by, en sunnere by, en hyggeligere by og fremfor alt: en tryggere by.
La det bli en del av valgkampen å kreve fra våre stortingspolitikere at en slik positiv utvikling ikke skal undergrave egenfinansieringen av en fremtidsrettet Harstadpakke, men tvert imot bør gis økonomisk belønning.