Kjære Maria Utsi. Da du tok over som festspilldirektør sa du at festspillene skulle redefinere sin rolle og visjon.

Du sa dere skulle stille spørsmål om hvem festspillene er til for. Årets festival har et fantastisk program, men i revitaliseringen til festspillene har dere glemt en av gruppene dere tidligere var til for; de psykisk utviklingshemmede.

Vår lillesøster har Downs syndrom, og i år ville vært det tiende året hun deltok på Nordnorsk Ungdoms kulturfestival, også kjent som NUK ++. De to plussene representerer de psykisk utviklingshemmede ungdommene som er en integrert del av ungdomsfestivalen.

I løpet av én uke får de være ungdom på lik linje med annen nordnorsk ungdom. De får delta på verksted, de får lære noe nytt, og ikke minst får de stå på en scene og framføre det de har lært. Vår lillesøster har spilt teater på scenen i kinoen og hun har spilt på utescenen i byen på både regnværsdager og strålende soldager.

Der har hun rocka på keyboardet og holdt knyttneven i været når hun har dansespilt seg gjennom sangene. Sammen med de andre i bandet har hun stått og trippet av nervøsitet backstage, før hun har gått på scenen i en fullsatt storsal i kulturhuset. Der har hun ropt ”Yes, jeg klarte det!” når hun har gått av scenen etter endt opptreden.

I år er NUK ++ avlyst. Tanken er god, dere skal  evaluere og revitalisere NUK++. Problemet er at Oda, som har mest lyst til å spille keyboard, vise rocketegnet med fingrene og danse samtidig som hun teller takta, mister det eneste musikktilbudet hun har gjennom hele året.

Der Oda og vennene gjennom deltakelse, på lik linje med de andre NUK-ungdommene, følte eierskap og stolthet over hva de fikk til, er de nå henvist til observatørplass. Maria, vi lurer på om dere egentlig vet hvor mye NUK++ har betydd for denne gruppen?

Ofte føler disse ungdommene på et utenforskap, de står litt mer til siden av samfunnet enn i midten. Ikke fordi de ikke kan eller får til det samme som oss,  men fordi vi glemmer dem. Fordi vi tenker at alle kan operere i samme takt, tone og hastighet.

Tidligere år har festspillene gitt dem årets beste uke. Én uke hvor de ikke er utenfor, men hvor de er inkludert, og hvor de virkelig får vise at de får til. At de også kan breake, synge, rappe, danse og spille teater. Og de får gjøre det på samme scene som de andre 80 ungdommene som er med på NUK.

Du sier dere vil være en mer politisk festival Maria, og det er noe vi applauderer! Burde ikke festspillene være med å kreve at kunst og kultur er for alle gruppene i samfunnet, ikke bare funksjonsfriske? Dere kunne vært med å kreve at det tilbudet som festspillene er med å gi, er noe som kommunen i langt større grad også må levere. Men det var kanskje ikke sånn politisk dere ville være?

Årets NUK++ er erstattet av et større barne- og familieprogram, men å se på en forestilling er ikke det samme som å være med å lage den. Å se noen spille keyboard er ikke det samme som å spille det selv.

Da dere annonserte at dere skulle sette opp verksteder, fikk vi et håp om at dere forstod, ja at dere virkelig skjønte hvor stort tomrommet er uten NUK++ i år. Men da programmet kom var det ingenting som var tilpasset Oda og vennene hennes.

Noe av det fantastiske med NUK++ er instruktørene, med bakgrunn fra Dissimilissenteret i Oslo, som skjønner hvordan de skal lokke magi ut av disse ungdommene. Det er ingen av de som er her i år, og ingen av verkstedene er tilpasset NUK++’erne.

Når plasteret på såret overhode ikke er passer for Oda og vennene hennes, gjenspeiler det hvor lett disse ungdommene blir usynliggjort og glemt. Dette er et stort paradoks fordi NUK++ i årevis har bidratt til det mottatte.

Hver dag denne uka har vår lillesøster snakka om hvor trist det er at NUK++ er avlyst, og at hun nå må vente enda ett år før hun får stått på en scene og spilt keyboard. I motsetning til de andre ungdommene, som heller ikke har fått deltatt på NUK++ i år, har ikke søsteren vår og vennene hennes de samme mulighetene de resterende ukene av året. For henne er NUK++-uka virkelig årets aller, aller beste uke.

Før dere setter dere ned for å evaluere årets festival, vil vi minne dere på at det er én gruppe som har blitt satt helt på sidelinjen i år. En gruppe ungdommer som knapt høres og synes resten av året, som ikke har protestert høylytt mot at deres favorittuke har blitt avlyst og som opplever utenforskap så mange dager av året. Vi vil minne dere på at festspillene også skal være til for dem.

Silje Ask Lundberg og Aase Kristine Aasen Lundberg