Årets festspillutstiller på Galleri Nord-Norge,  Shwan Dler Qaradaki, flagger særdeles klart hvor han kommer fra, hva han vil og hvem han henvender seg til.

Han og hans venner forteller detaljert om flukten de gjorde for 18 år siden, det tar omtrent en halv time å sitte rolig og ta det inn over seg. Han vil gjøre oss delaktige i en side av livet som vi er fullstendig uvitende om, men som mange av oss i vår del av verden mener vi er kompetente til å dømme om. Han henvender seg til den som kjenner igjen en kriger når de ser en.

Feil premiss

Krigeren Sigurd Stenersen er og har vært i stormens øye på mange fronter, men på den fronten som rulles ut for oss i Galleri Nord-Norge nå oppfører han seg som om han var de tre apekattene som henholdsvis holder seg for øynene, for ørene og for munnen. (See no evil, hear no evil, speak no evil.)

Les også: Omtalen fra Sigurd Stenersen

Omkring oss mister det sin betydning hvorvidt man « kan» tegne en kvinnekropp eller en hånd. Fotografier som er laget for å fortelle historier får sin uttrykkskraft gjennom at betrakteren anerkjenner kunstnerens premiss. I dette tilfellet er det ikke å stille ut egen perfeksjon, men å  forandre liv.

Kunst som politisk verktøy

Sjelden har festspillutstillinga hengt så godt sammen med resten av programmet  som i år. Den evige pendelen har igjen svingt i retning av at vi igjen kan snakke om kunstuttrykk som politisk verktøy. Hvis det er politisk som er fy-ordet, så kan man like godt snakke om verktøy for å skildre og forbedre menneskenes liv.

Qadaraki viser oss hvordan det kan gjøres på en forbilledlig måte. La oss håpe at han lykkes på veien til statsministerposten, ut fra bildene å dømme har han det som trengs. Forresten: Hvor mange hender trengs for å telle festspillutstillere fra andre deler av verden enn Europa?

Og så er det all grunn til å gratulerer ledelsen i festspillene med ei klar linje i programmet.