KOMMENTAR: Det var ingen grunn til å tro at far diktet opp unggutten han hadde vært trener for i Tromsdalen i 1951 eller så, og som nordlending født på feil sted fikk jeg som barn en ekstra grunn til å kose meg når Arthur dukket opp på skjermen eller i radio, som seg selv eller mest som Oluf. Jeg har ledd mye.

Kred og kudos

Men jeg synes ikke at det er til å le av eller godt skjønn når juryen for en pris i regi av Agenda Nord-Norge velger Arthur Arntzen som mottaker av en pris som skal bidra til å bringe Nord-Norge opp i verdensklassen de kommende årene. I Festspillenes ferske magasin HØTT har jeg skrevet om nordlendingenes identitet, og i et avsnitt der var jeg innom tildelingen av prisen.

Rolf Olsen likte ikke det jeg skrev (HT 23. februar). Rolf skriver som vanlig velfundert og reflektert, så jeg har lest innlegget hans flere ganger, for å få med meg nyansene.

Det letteste først: Jeg deler Rolf Olsens bedømmelse av Arthur Arntzen, og i min artikkel i HØTT ga jeg all mulig kred og kudos til journalisten, humanisten, de svakes forsvarer Arthur Arntzen. Han fortjener antakelig alle de tidligere prisene han har fått.

Dyrker myter

Adressen for min smule kritikk av Agenda Nord-Norge-prisen er selvsagt ikke prisvinneren, men organisasjonen Agenda Nord-Norge, som erklærer kraftige ambisjoner for fremtiden i nord: Vi skal løfte oss selv opp på verdensnivå i årene som kommer. Da blir det fantasiløst og gammelmodig, det skurrer, når juryen velger å prise forgangen mytedyrking. Både statsministeren og jurylederen trakk frem nettopp Oluf-figuren da de bekjentgjorde pristildelingen.

Min kritikk må sees i lys av det blant andre professor og kvæfjerding Nils Magne Knutsen har påpekt: Embetsmenn sørfra skapte gjennom flere hundre år et ekstremt negativt bilde av Nord-Norge og av nordlendingen. Prost Erik Colban sendte i 1814 en rapport hvor han forklarer nordlendingenes latskap. Denne latskapen er så stor at det må skyldes at nordlendingene har en helt annen blodtype enn andre nordmenn, en tykk og seig blodtype som får dem – altså oss – til å bevege oss veldig sakte og slepe våre ben etter seg.

Ledestjerne for fremtiden

Søringer har etablert sannheter om nordlendingen som det har vært vanskelig å gjøre noe med, og noen av våre egne har bidratt til å vedlikeholde sannhetene. Oluf-figuren har massert mytene om oss, og hvis du ber folk over 50 år i Sarpsborg, Sandnes eller Sandefjord beskrive nordlendingen, så er det Oluf de nevner. Mytene blir realiteter.

Oluf passer godt til den beskrivelsen som embetsmennene ga på 1800-tallet. Det er Oluf de melder hjem om, og denne nordlendingen er det nå vi skal løfte opp på dagsordenen som idealet og ledestjernen nordnorsk ungdom skal se opp til og identifisere seg med. Oluf skal lose oss gjennom leia, inn i fremtiden, ser Agenda Nord-Norge ut til å mene.

Kanskje kunne juryen ha inspirert og stimulert ungdommer i nord dersom prisen ble delt ut i 1976. Jeg har ingen tro på at prisen inspirerer ungdommer i nord anno 2016 til å prestere i verdensklasse.

Det vi trenger på agendaen, er nye fortellinger om, for og fra nord.

PS Alternative prisvinnere? Her er sju, for å antyde retningen juryen burde ha orientert seg i: Knut Eirik Dybdal, Erlend Elias, Iselin Steiro, Tommy Wirkola, Silje Lundberg, Tom Høgli, Elle Márjá Eira.