"Du kommer ikke allesteds fra, du kommer hjemmefra", Knut Hamsun.

Jeg har grunnet på det i hele helga. Helt siden jeg på fredag hørte og så at min gode venn Bård Borch Michaelsen i en artikkel i landsdelens nye kulturmagasin "Høtt" hevdet at det var feil å gi Artur Arntzen hedersprisen på siste Agenda Nord-Norge i november ifjor. Og der all argumentasjon og "liking" i etterkant har argumentert som om det var "Oluf " som fikk prisen.

Jeg følte umiddelbart at Bård hadde feil. Men en kombinasjon av mangel på kunnskap om prisens ide, respekt for Bård og mangel på hundre prosent overbevisning gjorde at jeg nølte. Men det slapp aldri taket. Jeg måtte skaffe meg kunnskap om prisen, teste mine holdninger og får ut min mening.

Prisen skal gå til en enkeltperson som i særlig grad har fremmet nordnorsk stolthet,bevissthet og identitet. Den skal inspirere mennesker i Nord-Norge til å tenke og jobbe langsiktig for landsdelen.

Ingen nordlending har de siste femti årene betydd mer for dette enn journalisten, forfatteren og professoren ved Universitet i Tromsø, Artur Arntzen. Ingen har mer enn han samlet landsdelen før Glimt, TIL og Arctic Race i nyere tid.Bård glemmer at de gamle grekerne lurte på om nordlændingen var en egen rase av homo sapiens. De mente vi var noen merkelig skapninga , en mellomting mellom dyr og menneska og at Nord-Norge var et fabel-land der digre sjøorma og trollkvala levde. De så at alt liv kom fra lyset,ingenting kunne vekse og gro uten det. At det til tider var sol hele natta fabla dem ikke om en gang i fylla.

Bård glemer at vi var en av Europas fattigste regioner. At regjeringa satte ned et utvalg som avla sin innstilling i 1952 om "Problemet Nord-Norge". De som ikke skapte noe, bidro til verdiskapingen. Var de noe å ha med seg videre.Bård glemmer den identitetskampen nordlændingene førte for sin egen identitet, bevissthet og stolthet. at vi kjempet frem et eget Universitet i 1969, 800 år etter Paris! Eget teater i 1971. At vi ble boende i egne ghettoer "Nord-Norsk studenthjem" når vi skulle studere i Oslo. At vi skjemtes over språket og akkurat som Skavland prater svorsk ble vi knot-søringer. Fordi vi var for usikker på egen verdiskaping, egen dialekt og egen identitet. Arthur ha oss selvironien, en nådegave innen humor. Han ga oss den gode siste-replikken, den som berget enhver situasjon når alt anna håp var ute.

Det er denne kampen som Arthur kjempet med sine våpen sammen med Hålogaland teater, nord-norsk visebølge med Jack og Halvdan i spissen, Glimts cupseier i 1975, TILs cupseier i 1986 og den rene nord-norske norske finalen i 1996 mellom TIL og Glimt. Dette skjedde samtidig som hardtarbeidende nordlændinger ble uteksaminert fra eget Universitet og etterhvert Høyskoler. Som ble best i verden på fiskeriforskning, nordlysforskning, dypvannsteknologi og mye mer.

Og i ånden fra Artur tok vi den gode fra selvironien og sistereplikk-humoren i kampen mot år med undertrykkelse og nedlatende bemerkninger og myter om den late nordlænding, den subsidierte nordlænding, den bannende nordlænding. Den son lever opp til våre dager med at Krekar ikke kan sendes lenger nord enn Kyrksæterøra, en plass går nå grensen for hva en terrorist skal kunne tåle,eller den siste fra PST som sår tvil om de kan stole på finnmarkingene. Er ikke de mer for Russland enn eget hjemland?

Det er dette som har sveiset oss sammen og gjort oss til noe helt spesiellt, noe eget som vi kan være stolt av. Når dagens unge, stolte nordlændinger stormer frem på nær sagt alle arenaer og blir mest attraktive mote-ikoner, beste blogger, beste danser, beste sanger, lager verdens ledende dataspill, finner olje der alle andre gir opp, lager tidenes sjømatrevolusjon. Ja, tenk vi som ikke fikk være med å spille fotball med resten av landet før på 70-tallet har nå landslagstreneren både for dame og herrelandslaget, og lederen av norsk toppfotballsenter. Dette kommer fra noe. Det kommer fra samme talent som resten av verden, og den ekstra genen man får ved å være tilsidesatt underdog i århundrer. Og når vi nå plutselig er europas vekstregion så handler det om å utnytte det beste i den muligheten gjennom talent, kompertanse og klokskap som alle andre i landet har, men tilføre den et ekstra touch av selvironi , humor og replikker. Det som blant annet skiller oss fra andre. Det er når vi skjemmes over egen identitet og skal være "normal" sånn som østlendinger at vi feiler. Ingen kan være en bedre gutt fra Bærum enn en som kommer derfra. Det er når TIL ikke vil være "gutan" eller "isbjørnan" , men Stabæk, at de blir just another. Dem det går 13 av på dusinet. Ingen kan være Stabæk bedre enn dem selv.Kopier funker ikke.

Så Bård; vi har ingenting å skjemmes over. Det kunne ikke vært gitt en slik pris til en kulere eller viktigere person for landsdelen enn Arthur på denne første utdelingen. I årene fremover kommer utrolig nyskapende, unge nordlændinger til å dominere på mange områder, og få fortjente priser. For de har nå de samme forutsetninger som sin venner i sør, øst og vest. Også har de denne ekstra genen som vi skal hegne om, ikke for å forbli i fortiden. Men fordi den gir sterke bidrag til suksessene for den moderne, stolte nordlænding.

Hva mener du? Si fra i kommentarfeltet eller på Harstad Tidendes Facebook-side.