Statens viktigste oppgave i et moderne samfunn er å sørge for innbyggernes sikkerhet og trygghet. For en kommune er hovedoppgaven å sørge for arbeid og velferd – som også handler om trygghet!

Når forsvarssjefen, admiral Haakon Bruun-Hanssen, i dag overleverer sine råd til forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, kjenner jeg mest av alt utrygghet. Ikke bare for resten av forsvarsarbeidsplassene vi har igjen i den gamle garnisonsbyen, men også for sikkerheten – som ikke minst bygger på Forsvaret og de forsvarsansatte, særlig her i nord.

Vi har dessverre grunn til å frykte at Kystjegerkommandoen avvikles og at Trondenes avhendes; at Åsegarden med det allierte treningssenteret legges ned; at Forsvarets musikkorps i Nord-Norge går inn i historien; og at andre – og mindre synlige – arbeidsplasser ryker. Enten legges ned – eller flyttes sørover. Dette til tross for at de erkjente truslene i hovedsak finnes her nord.

Som ordfører er det min plikt å slåss for kommunens og innbyggernes interesser. Det må jeg gjøre ved å sikre gode arbeidsplasser, som en forutsetning for velferd og trygghet. Men tryggheten krever mer, den fordrer også sikkerhet på det militære området: trygghet for at vi evner å møte trusler og håndtere konflikter. Da trengs forsvarsevne. Og mer enn bare kuler og krutt, også mennesker: Militære og sivile arbeidstakere i og rundt Forsvaret.

Kystjegerkommandoen (KJK) er den største av Forsvarets gjenværende avdelinger i Harstad. Nedlegging betyr at over hundre arbeidsplasser blir borte. Avvikling vil også innebære at kompetanse blir borte. Det kan samfunnet ikke akseptere. For KJK er ikke bare en del av Forsvaret; kompetansen er viktig for forsvaret av oss som borgere. Vi blir mindre trygge hvis kritisk kompetanse, denne delen av forsvarsevnen, forsvinner. Enten den flyttes fra Nord-Norge eller, enda verre, tas ut av Forsvaret. KJK som avdeling er ikke det avgjørende, men det soldatene bidrar med for å skape sikkerhet og trygghet her er helt klart det.

Norge er viktigere enn Harstad; Nord-Norge er viktigere enn Trondenes. Men kanskje kan Harstad fortsatt ha forsvarsverdi for landsdelen og regionen – så vel som for landet? Kanskje kan vi spille en viktig og verdifull rolle som del av det tunge forsvarsfylket Troms, knyttet opp mot forsvars- og trygghetsmiljøene i Ofoten og Nordland? Vi kan utvilsomt, med våre kompetansemiljø, vårt næringsliv – våre innbyggere - fortsatt spille en rolle for å skape sikkerhet og trygghet. Enten det er med eksisterende militære avdelinger og anlegg, eller med nye elementer og funksjoner?

Forsvarssjefen slår i dag på det røde lyset for mesteparten av Forsvaret i Harstad. Han anbefaler, Stortinget befaler. Og i mellomtiden skal mindretallsregjeringen legge fram sitt forslag til påske. Altså skal vi ikke uten videre fortvile over kuttforslagene som rammer Harstad. Vi skal ikke gråte for vår syke mor, vi skal ikke forsøke å tviholde på det bestående hvis argumentene for å legge ned er overbevisende gode.

Jeg er ikke overbevist om at det er god forsvars-, sikkerhets- eller trygghetspolitikk å legge ned KJK og avvikle Alliert treningssenter. Og ingen skal fortelle meg at det er god samfunnspolitikk å svekke kulturlivet – enten musikerne er militære eller sivile. Dessuten har FMKN en god relasjon til Russland, det kunne Forsvaret nyte godt av.

Vi skal ha et varmt hjerte for både Harstad og Forsvaret, men mest av alt et kaldt hode for samfunnssikkerhet og trygghet. I tida som kommer skal vi stille konstruktive og kritiske spørsmål til Forsvarssjefens anbefalinger – om kuttforslagene hans fremmer forsvarsevnen eller svekker tryggheten. Vi skal slett ikke motsette oss endringer, og vi skal ikke på død og liv klamre oss til det eksisterende. Vi skal være åpne for å la oss overbevise – også om at det er klokt å legge ned åpenbart verdifulle avdelinger og anlegg. Men det forutsetter at testen bestås:

Blir vi tryggere – i Harstad og Hålogaland, i Nord-Norge og Norge av Forsvarssjefens forslag? Føler vi oss nå trygge – på at Forsvarssjefens anbefalinger gir oss økt trygghet? For falsk trygghet finner vi oss ikke i.