Det rustne teaterrommet er det samme, som i fjor - og i forfjor. Man kan undres om dette rommet fremdeles oser av magi når støv, rust, gamle stiger og gammelt betonggulv venter på sitt publikum, nok en gang. For rommets dramaturgi pirrer forventinger til opplevelse om noe nytt - noe utenfor den etablerte teaterscenen, som fordrer støvet så og si. Men duoen Saabye Christensen Giørtz får jo det de gir - undring og underfundighet ? imellom linjene og notene. Men dette kunne strengt tatt med fordel tålt det formelle scenerommet med bedre sikt og fokus for publikum.
Forestillingen kan i så måte betraktes fra to perspektiv - med "velvilje og tålmodighet" eller med "kritisk uro i føttene". La oss se:
Velvilje og tålmodighet
Det mest iøynefallende er de svært så gode overgangene. For vi ledes fra én strofe og over i ny verden; med lys, fokusskifte og scenebytte. Godt regigrep så å si. Disse scenene formidler så den fortettet teksten til betrakteren og omskaper ham til en virkelig god lytter til tider. Man gjenkjenner Saabye Christensens språkdrakt som følger sitt vante og uventede mønster.
Dette bringer humoren og den underliggende samfunnskritiske røsten helt opp til overflaten. Publikum er også vitne til ett godt koordinert og dynamisk brudd - kofferter bæres fulle av levde liv og det sykles tvers over scenen mens sangere, musikere og skuespillere diagonalt bytter plass og lager liv. På en akkurat så ustrukturert måte som et "normalt liv" kan sies å være.
Det er også flott og effektfullt med teater "i det fjerne" når bakrommet blir scene. Da klarer ensemblet virkelig å skape en illusjon der tiden står stille. Og damen som sier hun "skal få tiden til å gå" for publikum, hun trykker man til sitt bryst. For hun er sår og festlig på samme tid.
Kritisk uro i føttene
Men så - det er da virkelig litt langtekkelig på midten. Det er for mange scener i 74 minutter. Den gode teksten faller, av og til, til bakken som et lodd når spenningen synker og handlingen svinner hen.
Men å kutte vekk "daukjøttet" og sitte igjen med gullet, det er en vanskelig prosess. Så vanskelig at man burde tatt seg bryet med å få det til. Før urpremieren.