Det franske teaterkompaniet var her i 2007 med forestillinga "Til verdens ende". En fantastisk drømmeaktig forestilling hvor illusjonene sto i kø og som tok både publikum og anmeldere med storm. Forventningene var derfor høye da det ble klart at kompaniet skulle komme tilbake med en ny forestilling i år.
Helt i begynnelsen av "Boliloc", når vi møter Sybille som leker med sine dukker gjemt i hver sine esker, tenker man at dette umulig kan måle seg med den fabelaktige forestillinga fra 2007.
Men så begynner det å skje ting, og illusjonene overtar. Dukkene hennes kommer til live, hun blir selv dukke. Og vice versa. Og både hun og dukkene kan finne på å krympe for så og vokse igjen, der de legger ut på sin surrealistiske reise, både inn i menneskekroppen og ut i universet, uten et eneste scenebytte. Alt glir bare i og over hverandre som i en drøm.
Hvordan er det mulig? Jo, ved hjelp av illusjoner, dukker, skuespill, dans, dukkeføring, kulisser, lys, lyd og gud vet hvor mange sceneteknikere.
Tidvis er det morsomt, tidvis er det vakkert, og stadig like overraskende. Vi aner ikke hvilken vei det kan ta, den som følger med får se. Og jeg kan like godt gi opp: Ord kan ikke beskrive det, og bilder kan ikke beskrive det. Det må bare oppleves.
Én time og femti minutter i en visuelt vakker og surrealistisk illusjonsverden - hvor ting kan forandre seg fort, og andre ganger være dvelende - kan kanskje bli litt mye for noen. Ikke for denne anmelderen.
Compagnie Phillippe Genty fortryller nok en gang.
