Av Tom Inge Andersen

At byen har fått et julespill å regne med, er det etter hvert ingen tvil om. Det store julespillet har kommet for å bli, og det har utviklet seg i en veldig positiv retning.

Utgangspunktet er en historie som er kokt på alle tenkelige, og noen utenkelige, klisjeer som kan knyttes til jula. Slikt blir det ofte mye søl av. Det er søl også her, i form av et alt for svært karaktergalleri, scenografi og kostymer i glorete farger og blinkende plast. Dette til tross for at det er mer forseggjort og har færre billige effekter enn tidligere. Men skitt au, her skal det pøses på, og da ville det blitt unaturlig om det heller ikke var gjennomført. De projiserte scenebakgrunnene er i alle fall effektfulle.

Om historien er verd papiret den er skrevet på, kan sikkert diskuteres, men spillet har blitt tilført om ikke akkurat en detaljrikdom, så i hvert fall flere morsomme detaljer og klovneri fra skuespillerne som bidrar til å redde historien og løse opp stemningen når vi er fanget i en scene som synes å ta alt for lang tid. Det er faktisk morsomt. Til tider. Og koselig.

Litt skummelt også. I hvert fall for de aller minste, da iskongens hjelpere viste seg for første gang og omringet nissejenta og prinsen. Det hørtes enkelte ul gjennom salen, og da snakker vi ikke om ulene fra iskongen og hans hjelpere.

Til å være et julespill skulle man kanskje tro at musikken var mer vektlagt enn den var, spesielt ved at man i år har erstattet boksmusikken med et ordentlig orkester, men det var den altså ikke. Kun en ytterst liten del av stykket var viet musikk, og det ble heller ikke noe savn. Originalmusikken er ikke mer enn middelmådig, men den hadde fått en liten vitamininnsprøytning i form av nye arrangementer, og ved at den ikke kom fra en boks.

Orkesteret skulle hatt sin fortjente plass på scenen, men når man skal presse inn skuespillere og statister på scenen til bristepunktet, var orkesteret naturlig nok (?) henvist til bakrommet.

Med dette som bakteppe, tenker man kanskje at det er ganske umulig at det har blitt et stykke som fenger, men det har det altså blitt. Mye takket være de glade amatørene på scenen, men også det profesjonelle apparatet rundt.

Det store julespillet er absolutt verd å få med seg, og tross for enkelte langstrukne scener koste undertegnede seg tvers igjennom.

Og det visuelle høydepunktet? Maria Henriette Nygård med sin gjennomdisiplinerte grasiøse dans.