Et av Festspillenes viktigste prosjekter finner ikke sted i de fineste konsertsalene i Harstad. Vertsbyen må faktisk akseptere at nabokommunen er stedet hvor de heftigste kontrastene møtes og de dypeste spor settes, når asylsøkere og musikkhøgskolestudenter forenes i felles musikkutfoldelse.
For tredje år på rad er fire dager blitt fylt med workshops, hvor studenter og mottaksbeboere har utvekslet musikk og dans fra sine ulike ståsted. Avslutningsvis inviteres det hvert år til konsert, hvor publikum får høre noe av det som er blitt jobbet med i løpet av uken.
Varm og fin stund
Årets avslutningskonsert ble en varm og fin stund. For en vestlig skolert kulturarbeider, er det bare å legge til side de inngrodde oppfatningene om hvordan man oppfører seg på konsert, både som utøver og som publikum.
Her ropes og klappes det når man føler for det. Skulle babyen trenge mat i løpet av konserten, er det bare å finne fram puppen. Det er heller ingenting i veien for publikum å ta veien opp på scenen, midt under en framføring, dersom du blir inspirert av det utøverne gjør.
Sterke gledesuttrykk
Musikken som ble presentert, var en skjønn blanding av norsk musikk og tradisjonsmusikk fra de ulike land beboerne kommer fra. Det ble danset til både What does the fox say og afrikanske trommegroover.
Den umiddelbare gleden blant de yngste over å få lov til musisere, var åpenbar og nydelig å observere. Vel så sterkt var det å se at forholdsvis tilknappede ansikter, som ble observert blant de voksne mottaksbeboerne før konsertstart, lyste opp underveis som de fikk lov til å utfolde seg på scenen.
For studentene er dagene på Borkenes en hektisk, men minneverdig avslutning på nok et studieår. For beboerne derimot, er prosjektet et lyspunkt i en ellers så traust hverdag. Det kom tydelig fram etter konserten. Når til og med journalisten mottar takksigelser, blir man klar over at man har vært med på noe betydningsfullt.
