Det gjør militærhistorikeren og forfatteren noe med. I boka «Harstad 1940-1945» går han inn på det han mener er et grovt misforhold mellom realitetene i 1940 og den posisjon – eller mangel på sådan – Harstad har fått når historien om Narvik-fronten fortelles.

– Søker du på «krig og Narvik» får du en hel haug med treff på dokumentasjoner, artikler, bilder og stoff. Søk på «krig og Harstad» – nesten ingenting, sier han.

Isachsen er også overrasket over et annet funn han gjorde i det omfattende bakgrunnsmaterialet han har samlet til boka.

– Jeg oppdaget at innsatsen til de britiske bakkestyrkene var langt svakere enn det vi har fått inntrykk av, særlig tatt i betraktning det høye antallet. Det var mange tusen britiske fotsoldater i Harstad og i fjellene rundt Narvik, men polske og franske styrkers innsats betydde langt mer, sier han.

Isachsen skynder seg å tilføye at uten britiske marinefartøyer hadde Narvik neppe blitt gjenerobret fra tyskerne våren og forsommeren 1940. Han regner med debatt, og håper på høyt saklighetsnivå.

Alliert base

Isachsen sier hans bok – som blir lansert på THS lørdag – har to fronter. For det første har han ønsket å fortelle om Harstads rolle som alliert base fra 9. april til 8. juni 1940, da Churchill tømte byen for allierte soldater og materiell, etter at Hitler – med blodoffer, svette og tårer – var slått grundig tilbake på Narvik-fronten.

– For mange en uforståelig avgjørelse. Bitterheten i etterkant er en del av historien.

Isachsens andre intensjon med boka er å fortelle en ofte glemt del av krigshistorien, hvordan den ble opplevet på gateplan, av hverdagsmennesker, folk som var i begynnelsen av livet da krigen brøt ut, og måtte gjennomleve traumet.

Verftseier Reidar Mathiassen, for eksempel. Helt ung da krigen brøt ut, og en forteller Isachsen opplevde som særdeles frisk i tonen. Krigen fikk en annen ungdom, Svein Hauan, til å velge musikerkarriere. Han ble trompetist i Divisjonsmusikken, og senere en av fire personer rundt et kafebord som risset fundamentet for Festspillene i Nord-Norge på en serviett. Ei lite kjent, men mye brukt fluktrute til Sverige får en gjennomgang. Den var så farlig at tyskerne rett og slett ikke trodde den kunne brukes, og avblåste vaktholdet. En anonym kvinnestemme får fortelle om lasten det var å leve brennemerket som tyskerunge.

- Den historien måtte jeg bruke lang tid på før jeg klarte å få den ned. Den kostet noen våkenetter. Å tenke at noen har levd et helt liv med denne lasta gjør inntrykk, sier Isachsen.

Tragedier

– Det gjorde også kapitlet om drapet på Stangnes. En ennå uløst sak. Ei sekstenårig jente kom vaklende hjemover, skutt med hagle bakfra. Hun dør av skadene, en beinsplint har kuttet halspulsåra. To menige tyske soldater blir satt i vaktarrest – for ulovlig jakt. Men det blir aldri noen sak. Papirer forsvinner. Familien opplever aldri at noen blir stilt til ansvar.

I ett tilfelle ble det personlig for Isachsen. Historien handler om kommandosoldaten fra Kila. En utvandrer som havnet i en spesialenhet i den amerikanske hæren, og sendt på sabotasjeoppdrag til Snåsa-traktene.

- Det var han onkel Marinus det, og han har aldri fortalt den historien i detalj, men da jeg reiste på besøk til ham i USA kom den fram...

Isachsen er pensjonert yrkesmilitær og sier han har forsøkt å holde språket unna militærsjargong, og tror han i sin tredje krigshistoriske bok har klart å skape en folkelig tone og stil uten at det har gått ut over innhold og presisjon.

– Jeg har muligens en fordel som militær, jeg ser nok noen sammenhenger som ikke er så opplagt for andre, uten at jeg vil sjølskryte. Hvis jeg fikk leve om igjen ble jeg nok heller historiker, sier han.