Etter kort tid tar du deg selv i å tro at Julien Cotterau virkelig har en usynlig, skrikende ball, at han får selskap på scenen av en hund som bare han kan se, og at alle lydene virkelig kommer fra disse innbilte gjenstandene, og ikke fra denne morsomme og sjarmerende klovnen.
Mange figurer
Tidligere Cirque du Soleil-stjerne, klovn og mimeartist Julien Cottereau inviterte til en fysisk og fantasifull mimekomedie i Lillesalen lørdag kveld. En øm og naiv karakter kommer inn på scenen i litt for korte bukser og med liten lue på hodet. Han skanner rommet; ingen dekor, ingen rekvisitter – og så begynner han å feie gulvet med en imaginær kost. Lydene til alt han gjør, lager han med egen stemme som via mikrofon og høytalere blir formidlet opp til publikum. Og det er lydene som løfter dette showet fra det hele ordinære til det helt spesielle, enten han blåser opp en tyggis som han hopper tau med, spretter og spiller ball, møter en enorm hund, får en flue på et strategisk sted nedi buksa, spiller mannekeng, poserer med gevær eller stiller oss overfor det etiske dilemma om vi bør ta livet av en valp som lider.
Publikumsinnsats
I løpet av forestillingen heter han publikum ned fra salen og inn på scenen. Ved hjelp av mimikk og tegnspråk forklarer han dem hva de skal gjøre. Det blir i perioder hysterisk morsomt. Spesielt når han drar fram sauebonde Svein Robert Guttormsen fra Kvæfjord. En røslig kar med frodig skjegg som får beskjed om å utstøte gorillabrøl som var egnet til å skremme vannet av noen og hver. Eller når klovnen skal vise sin forelskelse overfor en annen publikummer, Monika Bjerke. For ikke å snakke om når han henter åtte år gamle Jakob Guttomsen inn på scenen for å sparke fantasifotball. På sin sjarmerende måte, får han sine hjelpere så trygge at de gir av seg selv, noe så til de grader at jeg i perioder lurer på om dette er avtalt på forhånd. Noe det ikke er. En rett og slett imponerende innsats fra de som måtte ut på scenegolvet, for at vi som slapp unna skulle få oss en god latter.
Avslutningsvis vil han at publikum skal klappe med en finger mot håndflaten. Da oppdager vi alle at det høres ut som regn. Cottereau holder fram hatten, samler regnet, drikker og går. De innbilte dråpene hadde han garantert behov for etter en og en halv times kraftanstrengelse.
Tidsskjema må holdes
I programmet står det at forestillingen skal vare en time. Det tar publikum høyde for når de møter opp. Det er derfor forståelig, men svært uheldig når flere forlater etter en time. Og det er ikke første gang det skjer. Dette må Festspillene rydde opp i. Artistene må få beskjed om å holde seg til tidsramma. Så spørs det om denne type forestilling burde vært satt opp litt tidligere på kvelden, alternativt to forestillinger, slik at flere unge kunne fått den med seg.