Sarakka Gaup og festspillprofil Georg Buljo hadde urpremiere på stykket Marja og Magedragen i Verdensrommet lørdag ettermiddag. Stykket kalles for musikkteater men tilhører nok en mer ordinær fortellerteatertradisjon, siden ingen ting av handling fortelles gjennom bruk av toner. Musikken er delikat men den bærer altså ikke handlingen i seg selv.
Feil genrédefinisjon var ikke den største utfordringen lørdag selv om den ga forventninger som ikke ble innfridd.
Manus har noen store brister; en samejente finner en stor ball, denne ballen er jordas indre og Magedragen som bor der, altså i jordas indre, trenger den for å holde kloden sammen. Følgelig drar hun på tur til jordas indre med ballen som er definert som jordas indre. Altså drar hun på tur til ballen hvor dragen bor med ballen hvor dragen bor. Noe må endres føler jeg.
Forestillingen bar mer preg av å være en publikumsprøve enn en urpremiere. Slike prøver avholdes tradisjonelt for å kjenne på stykkets effekt på publikum, hvoretter justeringer foretas i tempo og tekst. Mye innstramming og endringer i regi gjenstår før dette skinner som en poetisk liten forestilling. Skal et festspill presentere et såpass uferdig prosjekt eller skal det presentere et stykke kunst der innhold og form holder høy kvalitet? Kontrakter som inngås med publikum og i liten grad blir fulgt opp kunne vært oppdaget med hjelp av et tredje øye.
Buljo har hatt en hektisk uke med mange store og flott gjennomførte produksjoner, så jeg lurer på hvorfor ikke Festspillene har hjulpet han med nødvendig kunstnerisk bistand i noe så viktig som kunst for barn.
Vi alle deltok der vi ble invitert, vi deltok på den magiske joiken og og ungene satt stille de 40 minuttene forestillingen tok. Det er et bra utgangspunkt for sammenknaingen som må til før den fremstår som en god forestilling.