De 51. Festspillene i Nord-Norge går mot slutten. Noe over 200 arrangementer er gjennomført over åtte dager. 15-16 millioner kroner er brukt, og sørget for at vi som har vært her, både publikum og artister, har hatt godt tilrettelagte og flotte opplevelser i salene og ute. Bortsett fra på Ludo, konsertstedet der fysiske forhold og barstøy har gjort det til festspillopplevelser under pari.

Men ellers har det vært velfødde, makelige og veloppdragne festspill, der søndag vel var høydepunktet, med bestillingsverk, nordnorsk soul og skitten folkemusikk på programmet. For meg var det en strålende, uventet og overraskende kveld.

Kul?

Men det er kanskje ikke så rart at noen mener at festspillene mangler kulhetsfaktor, og at de rette folkene ikke kommer hjem for å feire midtsommer med festspill og venner.

Festspilldirektør Tone Winje har heller ikke lagt skjul på at Festspillene ikke er kul nok for alle. For det er nok vesensforskjell hva en 22-åring og en dame på over 50 mener et godt festspill er. Slik sett stiller nok den nye direktøren, Maria Utsi, med alder cirka midt imellom, med bedre forutsetninger for å forstå kulhetsfaktoren for den yngre publikumsgruppen og rekruttere den som publikummere. For på dette festspillet har det vært god plass i de fleste salene.

Samlende kraft

Når sant skal sies går de fleste ikke på Festspillene. Slik har det alltid vært. Men det er folk på arrangementene - av dem ganske mange gjengangere - ofte med kort som gir fri eller billigere passasje. Slik har det også vært i år, og er en del av festivalen og det nordnorske kulturlivets indre liv. Her får artister og bransjefolk møtt og sett hverandre, og det er viktig. Ingen andre festivaler i nord har slik samlende kraft som festspillene. Det har Winje ivaretatt på en god måte.

Om stemmer

Årets tema har vært stemmer, og Festspillene har markedsført det ganske ofte når den har omtalt årets festspill, uten at det er gitt spesifikt innhold. Programmet har noen samtaleforestillinger og et seminar, men det har vært få motstemmer og dissonans å høre; lite som skaper oppsikt og får folk til å ta stilling, reagere og bruke sin stemme og rope høyt det de vil andre skal høre.

Samtidig er det kanskje litt kjedelig å rope høyt når ikke så mange hører det. For sjelden har det vært så få pressefolk på Festspillene som i år. NRK prioriterer valget og andre festivaler - Nordlys har nedskalert sin tilstedeværelse, og andre journalister vises knapt. Over mange år har Festspillene hatt færre og færre journalister til stede, men spesielt i år er det merkbart at dekningen er tynn.

Hva det kommer av, består ikke av et enkelt svar.

Kjente ingredienser

Men også journalister er opptatt av programinnhold før man setter av plass i avisen. Men når programmet består stort sett av ingredienser vi kjenner godt gjennom mange år: mye folkemusikk, afrikansk, samisk, barentsregionen, fransk, lokale kjendiser og en og annen av nasjonalt format, da kan det være vanskelig å overtale både publikum og journalister - vi er alle godt vant, og det må være eksepsjonelt før vi tar løs. Men når sant skal sies så inneholder årets program masse fint når man først er innenfor salene.

Klar linje

Går man tilbake i avisutklippene, så sa Winje da hun ble ansatt, at hun ikke hadde sansen for den typer sjefer som kommer ny og snur opp ned på alt, men at hun var opptatt av tradisjon og fornyelse. Hun har sine ord i behold. Hun har fulgt en klar linje fra forrige direktør, Birger Carlsen - med stor forkjærlighet til folkemusikk og world music.

Inkludering

I tillegg har hun lagt vekt på mangfold og inkludering. Sistnevnte har hun lyktes godt med; alt fra Outsiders Art via Kvæfjordprosjektet til folkelige arrangement utendørs.

Mangfold er mer uangripelig; og vanskelig å forholde seg til. Men at hennes festspillperiode har vært mangfoldig, er hevet over tvil.

Winje har også hatt et ønske om å være nyskapende. Det er litt mer vanskelig å se.

Festspill bør være nyskapende, mer enn i ordet. De bør utfordre og stimulere til endring. Nå er det lett å nevne Nordting fra i fjor, men den endte mer med polemikk om hva et styremedlem kan si og ikke, enn diskusjon rundt kunstens rammer og selve forestillingen.

Ny oppfatning

Måten vi får med oss nye ting kan deles inn i to forskjellige prosesser. Psykologen Piaget kalte det assimilasjon og akkomodasjon.

Det første betyr at vi lærer mer om det samme vi kjenner til fra før. Det krever lite av deg. Verken verdensbilde eller selvbilde utfordres i særlig grad. Det andre betyr at man må generere en vesentlig ny oppfatning av verden eller seg selv, som du tidligere overså. Nyskapende kunst bidrar til sistnevnte.

Behagelig forsynt

Vi har hatt en festspilluke med assimilering av gjenkjennelige kunstuttrykk. Etterpå fortsetter vi som før; behagelig forsynt.

Det er utfordrende å tilrettelegge for at stemmer som krever at du må tenke vesentlig nytt, skal bli hørt. Men med virkelig god programmering, hadde festspillene lyktes med dette grepet for å nyskape.

Skriket

I festspillprologen til Demian Vitanza ble det referert til skriket ved fødsel som det første møte med stemmen. Vårt første møte med stemmen kan også sees på en annen måte. Barnet hører stemmen til sin mor lenge før det blir født. Det er den første kontakten med verden der ute. Det ufødte barnet kan også høre musikk, og kjenner begge deler igjen etter det har kommet til verden. Vårt første møte med stemmen handler om å lytte og få en opplevelse av være noen -ha kontakt; først i undring, så i økt erkjennelse.

Forpliktelse

Jeg skulle ønske at årets festspill hadde utfordret til mer undring og ny erkjennelse. Kunsten har dette potensialet i seg, og Festspillene i Nord-Norge har både råd til det og en forpliktelse overfor kunsten til å realisere nyskapning.