Dette skriver Stenersen etter å ha vært på utstillingen til kunstnerduoen:

Det er litt av en utstilling som Harstad Kunstforening presenterer fram til 8. februar. At man starter med en visning i samklang med Ilios, speiler at man tar på alvor samtids behov for å vite litt om hva som skjer av nyskaping i dag her hjemme.

I kunstforeningas lokaler møter vi nå to yngre kunstneres søking mot uttrykksformer som prøver ut spenningsfeltene mellom kunstner og iakttaker. På et vis er dette kanskje den mest interaktive mønstring som til denne dag er vist her i byen.

Arbeidene rommer mangt. – De handler om organiske og fysiske forfallsprosesser, om reflekser over levd liv, om med-dikting og assosiasjoners lek hos tilskueren..

Når du kommer inn i lokalet, virker rommet tomt. Hva var nå dette? Noen esker og små rammer montert sirlig på veggene. Hvitt og trehvitt, svake pastellklanger i noen runde ”veggskjold”, en frittstående blomsterkasse med gresstorv. Småpent feminint inntil besvimelse. Men så! Du går rundt og er i dine øynes makt!

Her er tekstilkunstneren som arbeider med ”skulpturell søm”. Det er Ingrun O. Myrland (ref IOM-- i tittelen) som bl a viser fem store og forbløffende medaljonger. Det er en slags tekstile kotekart som gir overraskede romfølelse. Du opplever landskapsformer, treverk som har forvitret, vandringer inn mot noe som berører deg. Jeg har sjelden møtt et visuelt uttrykk som til de grader har tviholdt på oppmerksomheten.

Og vi møter en serie med små «kjøkkensamtaler». Underfundige koplinger mellom samtalefragmenter og skår av kaffekopper, som kopler inn gjenkjennelse, nostalgi, fortids magi. - Det hele formet som småskulpturer i form av haiku-dikt. Spenstig og spennende!

”Til minne om en lyd” står jeg hjelpeløs overfor.

Ann Kristin Aas (ref --AKA i tittelen) er ikke enkel å plassere. Hun er nyskapende og søker å kombinere tekniske uttrykksformer og materialer. Hun er opptatt av spennet mellom liv og forfall, stegene som fører fra prakt til intet. Det som virkelig imponerer, er hennes evne til å bruke materialenes egenart i samspill med naturelementer. Her skal nevnes ”A piece of land” –plantekasse, rammer, glass, mose og gress.

Og «Speiling» viser visne, hvite orkideer med metallform i hvit ramme. Om de hadde vært montert i et fryselager, kunne det ikke ha blitt mer iskaldt, men de gir speilinger, reflekser, frostlyn fra noe som var. Om du vil, kan du ane noe om dødens uavvendelighet. Men, likevel!

Kunstnerens hovedverk er imidlertid «Memorial Portraits II», i alt 20 objekter i form av små kasser i tre og med glasslokk. I disse er plassert trestykker. Utgangspunktet er blad som er i ulike stadier av forfall, konturene er overført til finer, sagd ut og brannsvidd i kantene.

Resultatet er fantasi-eggende. Ett er at man kan se i glimt degenerasjon i ulike faser, og tidsforløpets avsluttende pregning av alt levende. Men figurene åpner for bråttsjøer av assosiasjoner, fordi de inviterer i den grad til med-diktning. Du ser kontinenter, dyr, figurer, noe du har glemt eller bare har skubbet til sides. På meg fungerte de som rene Rorschach-figurer. Og de har en enkelhet og merkelig nok en balanse som gir dem estetisk sett smykkekvalitet.

Altså, en gnistrende utstilling, bare du kommer nær nok. Det er kanskje noe ufrivillig komisk over eldre menn som stavrer omkring og utstøter et skjelvende ”hurra.” Uansett det må sies:

HURRA ! for IOMAKA .

Til min egen generasjon: Hiv dokker i kalosjan! Og til alle: Kunstforeninga har noe å by på!