Ved to ulike anledninger i løpet av konserten måtte nemlig bandet stoppe og spille mens personer fikk førstehjelp etter at de hadde falt om. (Se egen sak på ht.no) Avbrytelsene gjorde naturlig nok noe med både stemningen ute blant publikum og i bandet.
Nuvel.
For undertegnede er det to ”utgaver” av bandet Violet Road, og kan kort sammenfattes med låter som har den samme musikalske uttrykket som ”Can you hear the morning singing” fra 2011, og resten, som er en blanding av a-ha og Depech Mode-inspirert popmusikk. Bra, men ikke med den samme særegenheten og musikalske kraften som bandets nye, skal vi kalle det musikalske identitet, kjennetegnes av. På sitt aller beste og mest sjarmerende byr nemlig brødrene Håkon, Hogne, Halvard og Herman Rundberg, og vokalist Kjetil Holmstad-Solberg, en uimotståelig og sjarmerende lykkepille av en konsertopplevelse. Gode låter, fabelaktig vokal, solid musikalsk håndverk og hemningsløst publikumsfrieri fungerer helt strålende. Og med låter som «Last Days In India» (2013) og «Face Of The Moon» setter de fyr på publikum, mens nydelige ”A whole lot better” og ”Jericho” viser bandet fra en roligere side.
Fortsetter bandet å utvikle sin musikalske egenart, kan de med tiden bli like store som Kaizers Orchestra…
I partymodus med D ‘sound Knallhard åpningav lørdagskvelden