Derimot er filmen, som har premiere i Harstad kino onsdag kveld, en oppsummering av hvilken armada av katastrofer ivrige sjeler inviterer inn over dørstokken, om man skulle finne på å gi seg i kast med oppussing uten å ha forutsetningene på plass.
Harstadværinger bør være tilgitt for en déjàvu-følelse: «Fagperson» bondefanger naive eiere av hus og byggelån noe så inn i hesterauva, og stikker sin kos før jobben er gjort. Hørte jeg noen si porteføljestyring?
Jo, man kunne la seg friste til å sammenligne «Norske byggeklosser» med Harstadpakken. Men en viktig forskjell er jo at det er mulig å le til «Norske byggeklosser».
Le riktig godt, faktisk. Den som har levd noen år husker den opprinnelige «Norske byggeklosser» (1972), med Rolv Wesenlund og Bjørn Sand, hvor den ene driver den andre til et godt stykke forbi fortvilelse. Da skulle det bygges hus, noe «alle» gjorde på 70-tallet. En film om Norge, mente Pål Bang-Hansen han hadde laget. Wesenlund gir en multirolleparade av dimensjoner. Atle Antonsen bygger klossene i den nye filmen.
Siden ingen bygger hus i 2018, men derimot pusser opp, handler andreutgaven av «Norske byggeklosser» om et ungt par som arver et hus, og siden det klikket totalt for han karen i banken, er de i gang. Total makeover!
Det er ingen nødvendighet å ha sett den første. De nye byggeklossene har sine egne balansepunkter. Kunststykket er et faktum halvannen time senere. Vi har sittet og humret jevnt. Vi har brølt av latter omtrent hvert kvarter, vridd oss i vånde en håndfull ganger, og nikket bekreftende til typene multirolleinnehaver Atle Antonsen skilter med. For å nevne noen: Alternativarkitekten, arbeidssky byggeleder, slepphendt bankfunksjonær, fylkeskommunalt ansatt, den jævla naboen. Som den skurkeaktig kreative arkitekten er Antonsen so-so, han kan godt bli den som finner på noe nytt i den kjente etno-parodiske kategorien «nordlending med osloakademisk utdannet dialekt». Begynner å bli gammel nå, Antonsen!
Men heisan, se om ikke Anders Baasmo Christiansen og Ine Jansen klarer å spille opp mot batteriet av Antonsener, (som står nevnt ca tolv ganger i rulletekstene). Å jada! Jansen og Baasmo Christiansen, og et menasjeri av morsomme biroller, kler moroa på en høyintensiv, konstant faretruende måte. Bra er det, ellers kunne hele oppussingskomedien falt til jorden som en død sild.
Et ekstraknips mot hattebremmen skal Anne Marit Jacobsen ha. Maken til mors-/svigermorsfigur skal letes lenge etter. Hun bidrar stort til den komiske beholdningen.
«Norske byggeklosser» er rett og slett en godt skrevet slapstick-film, og regissør Arild Frölich har klart å smøre tykke lag med feelgood inn i katastrofene, noe som gjør filmen til mer enn en rad av fryktelig dumme hendelser, beslutninger og tiltak.
Noen vil sikkert kjenne seg igjen, i alle fall vil noen av Antonsens figurer vekke minner. Noen vil bli minnet om pinen i bankkontoen. Men at filmen er en kommentar på norsk oppussingsmanpi, er å skyte høyt. Ikke sats på å komme ut av kinosalen særlig klokere på huspuss etter «Norske Byggeklosser». Den er først og sist en anbefalt, sjeldent generøs filmlatter.
