Jeg var storligen imponert sist, og de har brukt tiden siden forrige korsvei godt. Og plutselig er det harmonisang av særdeles godt kaliber, lekkert gjennomført, spennende arrangert, men likevel såpass røft at det fortsatt er Vreeswijk det handler om.

Siden kvartetten er forsterket med gitarist Tommy Mikalsen, så det må vel være han som er «Og vel så det». Og hvilken forsterkning denne mannen er. Så lekkert gitarspill er det lenge siden sist man har hørt på en scene her i byen. Leken og elegant, melodiøst, og så til de grader tilpasset hver enkelt melodi.

Ellers holder kvartetten det samme skyhøye nivå som ved tidligere forestillinger, Steffen Karoliussen på bass, og saksofon ved en anledning, kjenner man kvalitetene til, fra mange forestillinger og musikalske konstellasjoner. Geir Akselsen blir stadig mer elegant og sofistikert bak perkusjonen, og i tillegg korer både han og Steffen Karoliussen glimrende.

Brødrene Børge og Kjell-Agnar Mikalsen deler på det vokale, og får på den måten frem mangfoldet i stemmen til salige Hr. Vreeswijk. Yngstemann Børge tar for seg de røffere tingene med sin kraftige og litt grove røst, mens Kjell Agnar tar den litt snillere versjonen av Cornelis. I tillegg trakterer han gitar og munnspill.

En konsert med kvartetten er mer enn en konsert, det er en reise i Cornelis liv og musikk. Mye kunnskap om hovedpersonen, deles villig vekk av Kjell-Agnar, som antakelig vet det meste som er verdt å vite om Cornelis. Samtidig skjer det hele med et glimt i øyet, så gravalvoret får aldri fotfeste, selv om noen av temaene som tar opp, er både mørke og triste.

Musikalsk serveres en fin miks av kjente og mer ukjente ting fra Vreeswijks store produksjon, ofte servert i en innpakning laget av kvartetten, men alltid med nærhet og respekt for originalversjonene. Å nevne favoritter underveis er litt vanskelig, men undertegnede hadde i alle fall ståpels under de to melodiene som var laget i samarbeid med Tromsøduoen Tobben & Ero. Både «Visa til dig» og «Babyland» var eventyrlig vakkert, og jeg ønsket at melodiene aldri tok slutt.

Det eneste som irriterer meg, her jeg sitter for å sammenfatte det jeg har opplevd i kveld, er at terningen bare har seks øyne, så jeg må nøye meg med en seks’er.

Og vel så det: Tommy Mikalsen briljerte stort på gitaren.