Etter premieren av «Sønnen» i Tromsø den 28. september har teatret turnert i Troms og Finnmark, og 15. november spilte ensemblet på Kulturhuset i Harstad for en fullsatt Lillesal. All ros til skuespillerne, regissør/koreograf Sølvi Edvardsen, oversetter Ragnar Olsen og de andre i ensemblet som sammen lar oss her i nord få møte Jon Fosses dramatikk. Fra første øyeblikk gripes publikum av en dyster musikk, en dunkel opplyst scene og ikke minst Sønnens «dans». Den ene timen stykket varte gikk utrolig fort, hovedsakelig på grunn av skuespillernes intense tilstedeværelse. Det som gjør forestillingen så spesiell, er et klart fokus på forholdet mellom rollefigurene og deres indre tilstander. Det er det usagte som er det primære. Replikkene som sies, spiller en mindre viktig rolle. Vi som publikum utfordres, og må derfor i stor grad tolke det som skjer.

Jon Fosse er ingen hvemsomhelst, han er Norges mest kjente samtidsdramatiker. Ikke bare har han skrevet skuespill, men også romaner, dikt, essays og barnebøker. Han har fått utrolig mange priser, og i 2015 fikk han Nordisk Råds Litteraturpris for Andvaketrilogien. (Og han er kommandør av St. Olavs Orden). Stykkene settes opp over hele verden, og han hylles for sin helt unike skrivestil. I et minimalistisk og sanselig hverdagsspråk skaper Fosse stor kunst. Ragnar Olsen (også nettopp hedret og nyutnevnt ridder av St. Olavs Orden) sin bearbeiding av «Sønnen» til nordnorsk, gjør at vi lettere kan identifisere oss med karakterene.

«Sønnen» er et dystert familiedrama om en mer eller mindre dysfunksjonell familie bestående av Mora, Faren og Sønnen. Foreldrene er ensomme, gamle. De bor i ei avfolket bygd. Plutselig kommer sønnen deres, som de ikke har hørt noe fra på et halvt år, på uanmeldt besøk. Omtrent samtidig dukker den syke og alkoholiserte Naboen opp. Naboen har satt ut rykter om Sønnen, og dette kan ikke Sønnen finne seg i. Foreldrene har få lyspunkt i livet. Glimtvis deler de imidlertid minner, og Faren ser fram mot sommeren, men det meste her og nå oppfattes som mørkt. Mørket ute blir også et symbol på deres gledesløse liv. Dette gjenspeiles godt i den enkle scenografien; hjemmet er alt annet enn hjemmekoselig, men mørkt og dystert, og de svarte vinduene reflekterer kun karakterene selv. Det er sparsomt med rekvisitter; og glassene for eksempel som det drikkes av, er også mørke.

De viktigste tema som Sønnen tar opp, er mangelen på kommunikasjon og ensomhet, og dette får skuespillerne svært godt fram. Foreldrene evner ikke å kommunisere med sønnen. Rollefigurene, og da spesielt Mora og Faren, bruker fraser, snakker lite om vesentlige ting, og de er aldri fysisk nær hverandre. Hele tiden holder de avstand til hverandre, både fysisk og ikke minst psykisk. Eksempelvis gir foreldrene sønnen kun et håndtrykk når han kommer hjem. Det er denne avstanden som ødelegger dem. I «dansene» kommer mye av følelsene til karakterene fram. Her uttrykkes indre uro, spenninger, frustrasjon men også savn. Bevegelsene ellers i dansene er nærmest spastiske, spesielt moras og sønnens, og de foregår i, og på, veggene i et trangt og mørkt «kjøkkenrom». Lyssettingen på dette rommet, som illuderer gitter, understreker hvor ufrie og ensomme karakterene er.

Guri Johnson er den som jeg synes fortjener spesiell honnør for sin rolletolkning av Mora. Hennes til tider «mekaniske» bevegelser, hennes ulykkelige framtoning og ikke minst hennes energiske «danser», gjør inntrykk.

Stykket handler også om kunstnersjela som ikke får utvikle seg, og som opplever for trange kår hjemme og i bygda. Sønnens musikkinteresse har foreldrene aldri forstått. Mora snakker heller foraktelig om spillinga hans. Og Naboen tror det verste om han. Bare ved å forlate foreldrene og bygda kan han utvikle seg. Slik sett er Sønnen som Osvald i Ibsens «Gjengangere», den hjemkomne kunstnersønnen. På slutten er det imidlertid et aldri så lite framskritt i forholdet mellom mor og sønn, når han forteller at han spiller og skriver, og hun smiler.

Vi kan alle kjenne oss mer eller mindre igjen i Jon Fosses karakterer, og vi lar oss glede over hans repetitive og poetiske språk. Det er det som gjør han til slik en stor forfatter. Å lese tekstene hans er én ting, å se dem på scenen noe annet og større. Hålogaland Teater har levendegjort Sønnen for oss og har gitt oss et uforglemmelig møte med Fosses dramatikk. De har rett og slett bearbeidet stykket på en fantastisk og særegen måte! Derfor håper vi det ikke blir så lenge til Hålogaland Teater kan sette opp enda et verk av han. En sekser for Sønnen.